Ut fra Ylvingen tok vi en noe utradisjonell rute. I stedet for å gå den indre lei ved Rørvik så siktet vi oss inn på Sklinna fyr.
Sklinna fyr var i drift helt frem til 2004 og ligger ca 10 nautiske mil fra nærmeste fastland. Så langt ute til sjøs var vi veldig utsatt for vær og vind i vår lille Duen. Værmeldingen fra YR.no spådde medvind på 5 ms. Og neste dag såg heller ikke så dum ut.
Vi gjorde bra fart fremover mot Sklinna. Kartplotteren og loggen viste 6 knop. Været ble større og båten krenget mer en det som var innenfor komfort-sonen vår. Her måtte det foretas ett seilskifte.
Fremme på fordekket angret jeg på jeg ikke hadde kjøpt sikkerhetseler slik at jeg kunne klipset meg fast til båten. En mann-over-bord-situasjon var noe vi ofte hadde diskutert. Med påhengsmotoren hevet og alle seil oppe så ville det tatt lang tid før Torill Marie og Nils-Johan hadde klart å plukke meg opp igjen. Hvis de i det hele tatt hadde klart å finne meg igjen mellom bølgene.
Torill Marie løsnet opphaleren til forseilet og jeg låste føttene mine rundt rekkverket mens jeg dro ned det blafrende seilet med begge hendene mine. Seilet ble stuet bort og erstattet med en kryss-fokke. I tillegg så satte vi ett rev på storseilet. Nå slapp vi den litt for spennende krengingen og farten var fortsatt den samme.
Bølgene begynte å bli litt større. De lange døningene løftet oss opp til vi tippet over og surfet i stor fart nedover. Det ble ny farts-rekord. Vi var oppe i 9.3 knop nede i en bølgedal. Dette var skikkelig seiling! Vi var oppspilte og følte oss ekstra tøff som taklet disse forholdene i vår lille båt. Det var krevende å være rormann nå. Strømmen rundt roret gjorde ror-kulten tung.
Etter mange timer med tøffing-seiling vi fremme. Sklinna fyr ligger veldig godt beskyttet og vi fortøyde oss i en stor bøye.
Så langt ute til sjøs hadde ikke Torill Marie dekning på telefonen sin. Hun lånte min for å sende melding hjem til moren sin om at alt var i orden. Hun skrev at vi var ved Sklinna fyr.Når vi hadde lagt oss til køys og roet oss ned så kom tvilen krypende.
Hva var det jeg drev på med? Var det ikke en for stor risiko å legge så langt ut med den lille båten vår. Var eventyrlysten vår gått over til å bli dumdristig? Tenk om været slo om og vi ble liggende værfast her.
Sakte men sikkert fikk jeg overbevist meg selv om at ved å ta denne ruten så unngikk vi en veldig trafikkert lei og været var jo innenfor vår håndteringevne.
Moren til Torill Marie (Sigrunn) hadde i mellomtiden fått meldingen som var sendt fra min telefon. Hun hadde tydeligvis sjekket på google earth hvor vi var. På grunn av dårlig dekning fikk jeg ikke svaret hennes før klokken 3 om natta "Hva i all verden gjør dere så langt til sjøs?" skrev hun.
Sigrunn var lærerinnen min på mellomtrinnet. Når jeg sovnet igjen så hadde jeg ett mareritt hvor jeg var 14 år og settingen var tysktime anno 1999. Men i stedet for å få tilsnakk for å ikke følge med i timen så fikk jeg kjeft for å seilt datteren hennes så langt til sjøs.
