fredag 28. juni 2013

Dagbok fra Nord-legget Tromsø - Longyearbyen

Litterær dagbok Svalbard 2013


Opptimistiske var vi når forlot Tromsø. Nord-østlige og nord-vestlige vinder var meldt, samt en halv dag med vestlige vinder. Og litt kryssing skulle vel ikke skade staute båtvante aspirerende polarseilere. 

Vi gikk for motor gjennom fjordene mot Torsvåg fyr som er siste fastlands-merke før man forlater Norge med nordlig kurs. Her har det gjennom historien pasert mange ishavsskuter. Det var spesielt å legge kursen rett ut mot det åpne havet. En mental bariere ble brutt og man følte seg spent og stolt.

Men hovmod stod for fall. På slutten av min første vakt komme den første sjøsyke av mannskapet opp i cockpiten; Hanne var noe redusert og slapp. Helge var også noe spak. Når jeg gikk ned i innredning merket jeg selv en stigende kvalme. Etter én times urolig søvn måtte jeg ut å spy. Alt jeg spiste kom opp igjen. Drakk jeg kaldt vann kom det opp lunket vann opp igjen. Når jeg følte meg litt bedre spiste jeg en banan, sjokolade og vann.
Dette kom også opp igjen og jeg tenkte at det smakte litt som bananmilkshake. Den tanken gjorde meg enda mer kvalm så jeg kastet opp en gang til. 

Man blir ganske sliten av å være sjøsyk. Heldigvis fungerte autopiloten ok. Jeg kom til å tenke på kollegaen min Morten som blir irritert når han får en ror-ordre som ikke 10 eller 5 grader på en kompasskurs. Av frykt for at autopiloten min skulle være av samme kaliber stilte jeg den på kurs 005 istedet for 003. 

Even ble heldigvis ikke sjøsyk og gjorde en kjempejobb med å hente vann, papir og stå ekstra til rors. Sjøsyken roet seg, men ingn av oss hadde særlig matlyst før vi kom i ly av Bjørnøya. Det var på min vakt at vi først såg toppen av karektaristiske Missery-fjellet komme ut av tåken.  Dette ble feiret med omelett ala Even Myklebust og er noe av det beste jeg har smakt av omeletter.

Vi brukte over to et halvt døgn fra Tromsø til Bjørnøya. Vi ankret opp i Sørhamna og følte oss alene i hele verden omgitt av store klipper fullsatt av fugler. Men idyllen ble brutt neste morgen.

Tirsdag 11.06.2013
Jeg og Hanne tok en tur i jolla for å se nærmere på fuglefjellene. Vi var kry over å ha seilt langt og hadde denne flotte utsikten helt for oss selv. Men som tatt ut av dårlig komedie kommer det et stort cruiseskip inn og ankrer opp. Plutselig svermer bukten med Zodiac-gummibåter fullstappet av Amerikanere. 

Et ordtak sier "if you cant beat them, join them" så jeg spurte høflig via VHF om vi kunne få omvisning på M/V Silver Explorer. Jeg brukte som påskudd at jeg også jobber på cruiseskip. Om Christian Radich er et cruiseskip kan nok diskuteres. Uansett ble det omvisning av maskinsjefen. Vi ble som en kuriositet der. Omringet av overdådig luksus var vi litt feil kledd. Jeg hadde seilerdress full av saltvann og luktet diesel. Inne i pianosalongen tilbydde hovmesteren meg å låne sin smokingdressjakke. 

Maskinsjefen kom på omvisning på Duen II. Vi fikk tilogmed en gave. En ryggsekk full av brus og øl. Siden man er lett bestikkelig så var skuffelsen over å ikke vær alene i Sørhamna glemt etter første colaboks.

På kvelden klarte ikke Hanne aka Vikingen å sitte stille. Hun fikk med Even og meg på klatretur opp en bratt berg. Siden hun er klatrevant, klatret hun først med et tau som vi Even og jeg brukte for ekstra tak da vår klatrestil er mer som en pandabjørn mens Hanne minner om Tarzan. Berget var bygget opp masse flat småstein som løsnet når man prøvde å holde seg fast. Men etter kun to nær-døde-opplevelser var vi oppe på klippen.

For et syn det var, flat terreng som gikk over til å bli majestetiske fjell. Masse småstein dom var som en slags naturlig grus med noen blomster som innbitt kom opp av den ugjestmilde bakken.  Hav i horisonten og nede i viken var vår kjære Duen II som en trygghetens bauta. En flytende bauta vel å merke. 

En tur på land i disse trakter krever litt mer enn bare paraply og husnøkler. Vi har alltid med en håndholdt VHF, revolver, nødraketter og håndholdt GPS. 

14 juni 2013

For en dag! Jeg har truffet tre forskjellige sett med menneskegrupper som alle er særdeles eventyrlystne på hvert sitt sett.

Først på Bjørnøya stasjon hvor det jobber 9 mennesker for å holde metrologistasjonen i drift. Teknikkere, meterologer og kokker. De er der 6 
måneder av gangen. Når vi kom hadde det vært mannskapsskifte noen dager i forveien. De nye folkene gikk med store øyne og var spent på sin nye tilværelse her på Bjørnøya.

Stasjonsjefen Finn viste oss rundt på det store anlegget og vi fikk se alt fra værvarslingen til der de sender opp værballonger. Helge meldte seg inn i nakenbaderforeningen. 

Ved endt besøk forhalte vi oss til en bedre beskyttet ankringsplass. Der lå en stor polsk seilbåt på 65 fot. Hanne og jeg fikk omvisning på SPIRIT 1 Skipperen bodde på båten og dro sørover til Afrika om vinteren og i nordlige områder om sommeren. Med en fjær i lua, noe aksent og en holdnng som minnet om Jack Sparrow ble han et interresant bekjentskap. De dro nordover samme kvelden. Kanskje vi treffer dem senere.

Selv om det var seint på kvelden bryr ikke solen seg om det og tydeligvis ikke vi heller. Hanne og jeg dro på land for å hilse på noen surfere vi visste skulle være her på øya. 

I nærheten av austvåg var det tre brødre. De utforsket Tunheim, en gammel gruveby. Det ble vi også med på. Brødrene hadde vært her i 2 måneder for å kite og surfe. Provianten deres var mat som er utgått på dato som de har fått fra butikker, venner og bekjente eller funnet i containere. Vi ble tilbudt mat når de ordnet seg kveldsmat. En av favorittene deres var potetmos med sprøstekt løk og mye smør. Noe som smaker ganske godt hvis man er sulten.Underveis har de filmet mye og skal lage en dokumentarfilm om oppholdet. Søk på "Nord for sola" så finner dere info om prosjektet deres

To av Wenge brødrene ble med ombord forå se Duen II. Even laget omelett og vi drakk øl i cockpitten. Det var gøy å treffe andre jevnaldrene eventyrere som realiserer planene sine og ikke forblir drømmere. 

15 juni 2013

Det har blitt mange dager her på Bjørnøya nå. Vi har ventet på noe så merkelig som vind som ikke blåser mot oss. Slike vinder er veldig sjelden jeg opplever siden det som oftest er motvind når jeg skal seile en plass. Vi kunne seilt i sikk-sakk videre, krysset oss Nordover mot vinden. Noe som tar lang tid og er slitsomt pga økt kregning og stamping. 

16 juni 2013

Bjørnøya blir mindre i horisonten bak oss. Den har nesten sunket i havet under horisonten, kun fjellene stikker opp for å ønske oss farvell. Motvinden blåser svakt fra nord, vest-vindene lot seg vente et ekstra døgn enn det vi forventet. Vi kjører motoren med svakt turtall for å spare diesel.

17 juni 2013 

ved vaktskifte begynte vi og få vind. Vest-vind som dreide til å bli sørvest-vind. Det var kult å surfe på bølgene mens vi oppnådde godt fart, vi var oppe i 9.1 kn på det meste. Vinden økte i styrke, sjøen ble noe krappere. Jeg våknet på frivakten min. Vindgeneratoren gikk for fullt, da lager den en hvinende lyd. Denne lyden er jeg vant til. Nå derimot gikk den raskt at hvindelyden var mer hvinete enn det jeg var vant til. 

"WWWWWWviiiiiiiiin" sa det og sammen med båtens bevegelser som var mer voldsom og brutal enn "normalt" og bølger med hvite skumtopper som vi tidvis kunne se gjennom ventilene på oppunder dekk var dette et audivisuelt show som ikke passer folk med frynsette nerver. Selv om seilføringen var minimal var skipets hastighet på topp. 

I slike situasjoner blir jeg så glad i den sterke Duen min at jeg besjeler henne med menneskilige egenskaper. Et skip er alltid en hun-skikkelse. Og hadde Duen på magisk vis blitt omgjort til en høyst levende kvinne ser jeg for meg en flott klassisk vakker dame i slutten av tredveårene med noe underhudsfett, men med vakre linjer som får mange mannfolk til å snu seg etter henne på gaten. Ved første øyekast ser hun ung ut. Men ved å se henne på øynene skjønner man at hun har visdom som mest sannsynlig kommer fra en rufsete fortid med forsømmende ektemenn. Kostbare smykker og kjeder viser at hun har et dyrt forbruk. Og selv om hun tidvis kan virke bedagelig anlagt er hun en løvinne i senga!

18 juni 2013 
Vindgeneratoren hviner, men vinden er ikke til nevnevedig sjenanse for oss ,her vi ligger godt fortøyd i Gåshamna. I cockpitt har vi utsikt med stor U. En stor åpen strand omkranset av fjell. En stakkars gammel fangsthytte står der helt alene. På andre siden av fjorden er det en liten isbre. 

19 juni 2013
Det ble en del motorkjøring i de første to vakten. Etterhvert kom vinden på skråbakfra i all sin frydefulle prakt. På tur inn isfjorden surfet vi på bølgene mens vinden blåste frisk bak oss. Enda en lyd ble oppdaget, det var lyden av maste-liket til storseilet som slamret mot masten. Ny fartsrekord for seil ble oppnådd. 9.6kn for så å bli slått igjen 10 minutter senere. Vi var da over 10 kn og jeg smilte fra øre til øre. 

En tidligere kollega; Pål Remen fra kystvakta kom ut med båten sin for å hilse på. Med Go-pro kamera på hodet gikk jeg over i hans båt og fikk noen tøffe opptak av Duen II under seil. For første gang såg jeg min kjære skute bli seilt av noen andre enn meg selv uten at jeg var ombord. 

Pål er en likanes kar med et lurt smil og en avvæpnende latter; "høhø"
Velkommen til Svalbard, høhø. 

I isfjorden fikk vi dekning på mobil og vi kom til sivilisasjon. For første gang siden Senja kunne vi sove til kai. Frem til nå har vi kun ligget for anker. Når vi ligger til anker går vi 2 timers ankervakt og det er vanskelig å få en fullverdig søvn.

20 juni 2013
Mens jeg satt å spiste lunch på land med min kollega Nichlas fra Radich som også var i Longyearbyen, så kom det tikkende inn en melding. Meldingen var fra Even, han hadde bestillt flybilett hjem grunnet helsemessige årsaker og beklaget dette.

Jeg ble mildt sagt forbannet. At jeg enda en gang skulle få mannskapsproblemer etter at vi var kommet oss i gang med turen, det hadde jeg ikke regnet med. I særdeles kvasse ordlag fortalte jeg Even hva jeg syntes om å få sånne beskjeder over sms. 

Det å seile i disse breddegrader er ikke for alle, vi må være selvhjulpet, tåle lite søvn og lange vakter med sjøsprøyt og kulde. At Even dro gir enda mer arbeid for resten av oss i mannskapet. Nå har jeg trutt og jevnt fått diverse hindringer og utfordringer for å komme meg hit til Svalbard. Og etterhvert blitt flink til å takle det. Forfatteren Ragnar Kvam skriver om mottoet "shit happens" og uten å inneha synske evner visste jeg hvordan følelsesregistret mitt kom til å fortone seg resten av kvelden. 

Når sinnet mitt avtok ble det erstattet av skuffelse, neste i kø var erkjennelse før helt til slutt at jeg fikk nytt pågangsmot og la ut annonser på mannskapsbørser og facebook at jeg trengte mannskap. Det var hjertevarmende å se at mange delte facebook-statusen min. Ikke bare nære venner og famile, men også perifære venner som jeg ikke har snakket med på noen år. Tusen hjertelig takk til alle som delte og tipset folk om mannskapsbehovet mitt.

21 juni 2013
På tur mot Ny Ålesund ble vi kvitt telefondekning og andre forstyrrelser, på et vis var det en lettelse å få klarhet i mannskapssituasjon selv om vi ble en mindre. Blid og fornøyd styrte jeg i tåkebankene gjennom Forlandssundet mens jeg sang sjømannslåter av full hals og delvis fungerte som musikalsk tåkelur. Det er noe spesielt med å stå til rors mot en ny spennende plass med mye proviant og fulle vann og dieseltanker. Da føles verden litt mindre enn ellers

22 jun 2013
Tidlig på morgenen kom vi til kai i Ny Ålesund. Plassen hvor Roald Amundsen brukte som base når han skulle fly over nordpolen i lutballong sammen med Italieneren Nobile. 

Etter en times søvn banket det bestemt på skroget. Trøtt i trynet kom jeg opp i luka til cockpitten. Der stod en ung søt dame som var havnevakt, jeg tenkte at for første gang i mitt liv har jeg sett en fin kvinnelig havnevakt. Men beskjeden hennes var ikke like fin. Med et sjarmerende smil sa hun at det var et cruiseskip på vei hit og trengte mer kaiplass til å sette i land turister. Om ikke vi kunne legge oss til anker. Det fristet heller lite. Men som ved et lite førjulsmirakel ropte det på radioen hennes på engelsk preget av spagetti-aksent at de ikke trengte mer plass alikavell. Vi kunne legge oss å sove igjen

Neste gang jeg åpnet øynene stod Hanne i lugardøra mi spurte om jeg ikke skulle svare dem som banket på. Jeg hadde ikke hørt noe, jeg ba Hanne sjekke hva det var.

 "Ei dame sei vi må fløtt oss" var neste beskjeden jeg fikk. Trøtt og sliten var jeg som sagt ,og lysten til å forhale slik at cruiseskipet Costa Pacific skulle få enda mer plass til å sett på land rike turister var mildt sagt fraværende. Desperat etter søvn fikk jeg troskyldige Hanne til å lyve for Havnevakten. 

Hun skrudde av hovedstrømmen og prøvde å teatralsk å vri om startnøkkelen med havnevakten som vitne, uten at noe skjedde. Startbatteriet måtte lades ba jeg henne si.

Men løgn lønner seg sjelden og jeg ble vekket enda en gang. I crocs og joggebukse gikk jeg ut på dekk for å få overblikk over hele situasjonen. Tenk deg at du går tur på en øde mark, blir sliten og setter opp et telt for å sove. Når du våkner opp viser det seg at du har slått opp teltet på en fotballbane og våkner opp midt på banen i andre omgang. Slik følte jeg det nå

Ute i fjorden låg ett svært cruiseskip. Ved siden av oss lå en tender som var dobbelt så stor som Duen II i både lengde og bredde å losset passasjerer og hele kaia var full av Tyskere og Italienere som tok bilder. Innenfor moloen stod det 4 tendere til og ventet på å få komme inn.

Costa Pacific sin representant som dirigerte tender-trafikken var lettere stresset, han døpte jeg i stillhet for Super Mario. Super Mario mente det var nok at vi flyttet oss noen få meter lenger bak. Et raskt blikk på steiner som og litt svell fikk meg til å tenke på velværen til min splitter nye propell. Vi bukserte Duen II bakover, og før vi fikk festet trossene igjen kom en av Super-Marois venner med en stor tender og skrapte borti oss. De etterlot en svart stripe på styrbord låring. 

Jeg spurte Super Mario hvem som hadde lært dem å kjøre tender, selv foreslo jeg at det kanskje var Donald Duck som hadde vært kursansvarlig for det. Stripen var ikke så ille, og med tanke på at dette var samme rederi som hadde Costa Concordia var jeg mest bare lettet. 

En snarrådig ung mann fra Ny Ålesund foreslo at jeg kunne fortøye med hekken inn mot kaia og så ta en baugtrosse over til bryggen fremfor oss. Med hjelp fra den søte havnevakten fikk vi flyttet Duen II i en posisjon som gjorde henne mindre sårbar for Super Mario sine kamikaze båtførere.

Den snarrådige unge mannen og den søte havnevakten het egentlig Tore og Elisabeth, de var kjempetrivelige og inviterte oss dessuten på sankthans-fest med livemusikk, gratis drikke og mat. 

Hanne og jeg gikk oss en tur litt senere på formidagen. Siden vi skulle gå utenfor bygrensen til Ny Ålesund måtte jeg bære rifle. Vi ble stoppet opp hele tiden av cruiseskip turister som ville ta bilde av oss eller være med i samme bilde som oss. En Tysker spurte tidligere hvem vi var, på det spørsmålet svarte jeg at vi var Nilssens and Kjerpseth in the famous exploration vessel Duen II, out searching for Roald Amundsen.

Ny Ålesund er et internasjonalt forskningssamfunn med godt over 100 forskere, vaktmestere, snekkere, elektrikkere, butikkansatte og havnevakt. Snittalderen kan ikke ha vært mer enn midten av tredveårene. Stemingen i byen var munter, innbyggerne ga oss et vennlig nikk og/eller smil når de paserte oss i gatene eller kjørte forbi oss på veien. Vi småpratet med dem og fikk tips til gåturer og litt innblikk i hvordan det er å bo der.

Ombord i Duen II var det kommet offisiel inbydelse til sankthans festen med bilde av det lokale bandet "Bæversprit" 

Supermario og hans venner hadde forlengst forlatt havnen. Vi kledde oss så rockette vi klarte og tuslet oppover til festlokalet. Jeg var litt fasinert over at vi kanskje var på verdens nordligste fest. Etter velkomst drink åpnet en hangardør seg og avslørte en scene der selveste Bæversprit spillte kveldens første låt. 

Duen II sitt mannskap ble tatt særdeles godt imot her  Ny Ålesund, folk kom å hilste på oss "outsidere" og lo av våre sjøskrøner. Maten var på topp og det var gratis selvforsyning i baren. Festen varte ut i de sene nattetimer, solen skinnte og alle var fornøyd.

23 juni 2013. Det var vemodig å forlate Ny Ålesund. Vi ble så godt tatt i mot at jeg hadde utrolig dårlig samvittighet ovenfor Elisabeth havnevakt. Om du leser dette så beklager jeg min hvite løgn og at det kun var på grunn av søvnmangel 




fredag 7. juni 2013

Avreise mot Svalbard


presset ved å lede en slik ekspedison slo plutselig i meg når konen til et av mannskapsmedlemmene tok meg i hånden og ønsket oss en sikker reise. Jeg sa at jeg nok skulle få alle trygt tilbake. Og da slo det meg at jeg nå hadde tatt på meg ansvaret ikke bare for 3 menneskeliv men også potensielt hundrevis/tusenvis av pårørende. Det har alltid vært der latent i underbevistheten men nå gikk alvoret opp for meg. 

Det var nok slik min bestefar og oldefar følte det når de var skipper på fiskeskøyter og måtte se mannskapets mødre, fedre, brødre, søstere i øynene før avgang. Da dro de ut for å skaffe mat. Jeg og mannskapet mitt drar ut fordi vi "kan". Fordi Bjørnøya er der, helt i toppen av værkartet er det en liten firkant som står alene som Siri Kalvig såvidt rekker opp til når hun pressenterer været. Og vi skal lengre enn det. Kanskje så langt som 80*N 

Nå er det jo folk som er betraktelig dummere enn meg som har gjennomført turen med mye mindre planlegging og dårligere skuter enn Duen II, uten problemer. Men siden dette er første gang jeg gjennomfører en havkryssning føles det som om jeg er ved samme bord om Nansen, Hjalmar Johansen, Amundsen, Shakelton og resten av de store polarheltene.