presset ved å lede en slik ekspedison slo plutselig i meg når konen til et av mannskapsmedlemmene tok meg i hånden og ønsket oss en sikker reise. Jeg sa at jeg nok skulle få alle trygt tilbake. Og da slo det meg at jeg nå hadde tatt på meg ansvaret ikke bare for 3 menneskeliv men også potensielt hundrevis/tusenvis av pårørende. Det har alltid vært der latent i underbevistheten men nå gikk alvoret opp for meg.
Det var nok slik min bestefar og oldefar følte det når de var skipper på fiskeskøyter og måtte se mannskapets mødre, fedre, brødre, søstere i øynene før avgang. Da dro de ut for å skaffe mat. Jeg og mannskapet mitt drar ut fordi vi "kan". Fordi Bjørnøya er der, helt i toppen av værkartet er det en liten firkant som står alene som Siri Kalvig såvidt rekker opp til når hun pressenterer været. Og vi skal lengre enn det. Kanskje så langt som 80*N
Nå er det jo folk som er betraktelig dummere enn meg som har gjennomført turen med mye mindre planlegging og dårligere skuter enn Duen II, uten problemer. Men siden dette er første gang jeg gjennomfører en havkryssning føles det som om jeg er ved samme bord om Nansen, Hjalmar Johansen, Amundsen, Shakelton og resten av de store polarheltene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar