Ut fra Sklinna fyr var det dårlig sikt. Vi så ikke lengre enn ca 1,5 nautiske mil fremfor oss. Kursen vår gikk mot sørøst. Vi hadde lest om en angivelig trivelig liten plass som heter Småvær i FlatangerDen lille kaia i Småvær var såpass full at vi for første gang på turen måtte legge oss alongside med en annen båt. Det var en følelse av fellesskap ved brygga. Vi var alle tåkefaste der. De andre båtene som var motorbåter hadde funnet den dårlige sikten mer dramatisk enn det vi gjorde. Slik blir det når man suser avgårde i 15 til 20 knopp. Men for oss som er fornøyde med fire til fem knopp, var det ikke så ille.
I småvær ble vi raskt kjent med alle innbyggerene. Begge to drev nemlig gjestekaien og en kafe-butikk-pub-bensinstasjon. De var ett trivelig ektepar i slutten av femtiårene. I butikken kunne vi endelig kjøpe brød igjen. Brødet hadde vært mangelvare i snart tre dager. Jeg trodde først at det var ett spesielt hærrtimbrød vi kjøpte. Brødet var ferdig i løpet av en halv time og dermed skjønte vi hva en hærrtim var for noe.
Brødrene krutt i solnedgang
Brødrene krutt langs en veiEtter en liten fjelltur gikk vi en tur innom pub-delen av kafe-butikk-pub-bensinstasjon. Der var alle naboene våre samlet og drakk både øl og vin. Overstyrmannen gikk tidlig til sengs siden han ikke fikk drikke. Jeg og Toril Marie spøkte og sa at vi skulle kaste han på havet når vi kom ombord senere.
Vi ble sittende lenge der og drikke rødvin og høre på musikk (det gikk i Erik Bye). Det viste seg at mannen som jobbet der var en tidligere Wilhelmsen seiler og hadde vært innom mange de samme røver-kneipene som meg, bare 20 år tidligere. Til slutt spanderte puben rødvin på oss alle. I tretiden gikk vi ombord igjen. Småfull og lystig ville jeg holde løftet vi hadde gitt til Nils- Johan om å kaste han på havet.
Jeg tok rundt soveposen og begynte å løfte han opp. Siden det så lavt til oppunder dekk klarte jeg bare å løfte han noen centimeter. Styrmannen tok det hele med ro og sa bare tørt "jasså, du klarte visst ikke mer"
.
