Mitt første møte ekte langturseilere

I begynnelsen av mai hadde vi klassetur med to båter. Vi hadde en uformell regatta mellom min båt og båten til navigasjon-læreren vår Lars. En Hanse på 37 fot.

Ombord hos meg var Rikard, Øyvind Bremnes og Asbjørn Hallaren. Det var godt å ha med båtvante folk som peila olja på motoren, sjøsikret og tok fortøyninger uten at man trengte å si noe som helst.

Regattaen tapte vi med glans siden vi gikk for motor mesteparten av tiden. Turen fra Trondheim til Kråkvåg var ca 37 nautiske mil. Og det var ikke før vi passerte Agdenes at vi fikk såpass forhold at vi orket å rulle ut alle seil.

Der kom vi i kontakt med en to-mastet stålbåt ved navn La Belle Epoque ombord var et Østerriksk par som hadde seilt i mange år. De hadde tilbragt vinteren i Alta! Siden de virket som trivelig folk så inviterte vi dem med på grilling i Kråkvåg sammen med resten av klassen.

Jeg fikk omvisning i stålbåten deres. Det var en båt med personlighet. Jurgen hadde som filosofi at ting skulle være enkelt, robust og velfungerende. Dessverre glemte jeg kamera og fikk ikke tatt noen bilder av båten deres. Men her er nettsiden deres: http://www.fortgeblasen.at


Her er noen bilder de tok av skuta mi.

Eventyrer eller ensom dust i båt

Når mannskapet hadde forlatt skuta og jeg satt alene igjen i båten ringte jeg kjæresten min. Hun sa det som jeg hadde fryktet en stund. Hun kom ikke til å klare dette båtlivet og langtur lengre.

Mine drømmer om palmer, sandstrender og sol føltes meningsløst nå. Det tok meg to dager før jeg fikk lysten til å seile langtur tilbake. I prosessen var jeg ikke lenger i ett forhold med Linn. Jeg gikk mentalt fra å være en ensom dust som bor i båt til igjen å bli en eventyrlysten seiler! Dette var nok det første av mange offer som må til for å gjennomføre en langtur/jordomseiling