Påskekrim

14 til 26 april 2011 Del 1


Einar og jeg gikk i samme klasse for mange år siden. Nå var han kommet kjørende til Trondheim i sin volvo 240 for og prøve seilerlivet. I en uke skulle han være med å seile. Planen var å seile fra Trondheim til Kristiansund før vi skulle legge kursen mot slippen på Frøya.

Etter en lang dag med innkjøp av proviant og overhaling av påhengsmotor motorseilte vi ut i Trondheimsfjorden .

Sistnevnte fjord er noe av det kjedeligste jeg vet å forflytte meg gjennom. Derfor ga jeg roret til Einar. Jeg forklarte han at hvis han så et grønt og rødt lys sammen så betydde det at vi var på kollisjonskurs med et annet fartøy. Det skulle vi helst unngå over lengre tidsperioder

Etter fire timers motorkjøring våknet jeg. Sjøen var litt røffere og værmeldingen lovet verre vær utover dagen.

Gjestebryggen på Brekstad var egentlig stengt grunnet reparasjoner. Og bra var det. For maken til en flauere måte og gå til kai på har jeg ikke vært borti med DUEN før. Mannskapet mitt hadde ikke fått tilstrekkelig opplæring i å fortøye rundt ett kryssholdt. Dette var litt dumt siden jeg prøvde å fortøye ved å gå inn for spring.

Etter tre forsøk klarte vi å få båten festet til flytebryggen. Heldigvis var det ingen som så denne fortøyning som ikke var min kjære DUEN verdig.

Vi forærte oss noen timer på øyet mens vi ventet på bedre vær.

I løpet av neste dag fikk vi krysset oss fremover i motvind før vi til slutt bet i det sure eplet og startet motoren. Einar såret meg dypt ved å antyde at riggen var i veien og at båten at hadde vært raskere uten vekten og vindmotstanden til masten.

Børøysund har en gjestekai. Der fortøyde vi båten. Denne gjestekaia ligger rett nedenfor en restaurant som heter "skuta" Siden jeg fortsatt var såret og vondbråten etter Einar sin kommentar så jeg frem til å benytte meg av ordentlig toalett og varm dusj. Dessverre klarte ikke "skuta" sitt mannskap å finne nøkkelen til disse herlighetene. Men de lovet å purre han som egentlig hadde ansvar for å låse opp.

Vi ble værfast. Bøker ble pløyd igjennom og mange liter kakao ble drukket. På kvelden drakk vi oss full.

En klassekamerat fra styrmannskolen; Jarle, inviterte oss på musikkquiz på "skuta" Jarle er en trubadur i sin beste alder. Takket være hans gyldne sangstemme så vant vi quizen i en forrykende "ta mikrofonen" finale.

Samtlige av mannskapet til DUEN (dvs jeg og Einar) ble full. Einar klarte å få oss på ett nachspiel. Senere klarte vi begge å bli kastet ut av en følsom og aggressiv ung mann som ikke likte at skilte han fra en begynnende slåsskamp. På tilbaketuren lovet jeg å trosse både vær og vind slik at vi kunne seile neste dag.

neste dag: NM i fylleangst.

Einar siterte mine utsagn om å seile videre. Men det gjorde vi ikke. Været var såpass hardt at en 35 fot sjark hadde lagt seg til kai i løpet av natten. Yrkesfiskere kjenner havet bedre enn meg. Og hvis de holder seg til kai. Så skal jeg jammen ikke være dårligere. Dessuten var vi som sagt opptatt med NM.

Lysten på dusje og dass var sterk. Men dusjen og porselen-dasset var fortsatt stengt som en godt bevart statshemmelighet. "Skuta" hadde ringt og purret denne mystiske nøkkelmannen til ingen nytte.

Neste del: Uvelkomment møte med Kristiansund sine havnevakter

Farmen- Brekstad-Trondheim

Vi gjorde ett lite stopp på "Farmen øya" Tranøya. Der måtte vi ut med ankeret. Siden det ikke var noe brygge. Neste morgen var det så varmt at jeg og Toril Marie tok oss et morgenbad. Det hele var så idyllisk at jeg måtte ta meg en øl til frokost.



I Brekstad besøkte vi en venninne av Toril Marie. Hun het Live og likte pizza. Dessuten inviterte hun oss på frokost neste dag. Det var herlig å spise frokost ved et stort bord og dusje i varmt ferskvann etterpå. Før vi dro så fikk omvisning på familie bedriften; en svær mølle som kvernet korn.


Gjennom Trondheimsfjorden var det vindstille. Jeg la meg fram på baugen og lot tankene drifte. Turen nærmet seg sitt endepunkt. Neste dag skulle jeg møte lederen for seil-foreningen. Et møte som jeg glede/gruet meg til. Som sagt så var ikke garantert å få båtplass.

Ved ankomst gjestebryggen i Trondheim så gjorde jeg et aldri så lite kukk-stykke: Jeg kræsjet i den. Kaien var full av tilskuere og en havnekaptein. Kræsjet var ikke så altfor ille. Den største skaden var på stoltheten.

Neste dag så fikk jeg båtplass :)

Neste episode: Påskeseilas 2011

Tåkefast i Flatanger med hærrtimbrød

Ut fra Sklinna fyr var det dårlig sikt. Vi så ikke lengre enn ca 1,5 nautiske mil fremfor oss. Kursen vår gikk mot sørøst. Vi hadde lest om en angivelig trivelig liten plass som heter Småvær i Flatanger

Den lille kaia i Småvær var såpass full at vi for første gang på turen måtte legge oss alongside med en annen båt. Det var en følelse av fellesskap ved brygga. Vi var alle tåkefaste der. De andre båtene som var motorbåter hadde funnet den dårlige sikten mer dramatisk enn det vi gjorde. Slik blir det når man suser avgårde i 15 til 20 knopp. Men for oss som er fornøyde med fire til fem knopp, var det ikke så ille.

I småvær ble vi raskt kjent med alle innbyggerene. Begge to drev nemlig gjestekaien og en kafe-butikk-pub-bensinstasjon. De var ett trivelig ektepar i slutten av femtiårene. I butikken kunne vi endelig kjøpe brød igjen. Brødet hadde vært mangelvare i snart tre dager. Jeg trodde først at det var ett spesielt hærrtimbrød vi kjøpte. Brødet var ferdig i løpet av en halv time og dermed skjønte vi hva en hærrtim var for noe.



Brødrene krutt i solnedgang


Brødrene krutt langs en vei

Etter en liten fjelltur gikk vi en tur innom pub-delen av kafe-butikk-pub-bensinstasjon. Der var alle naboene våre samlet og drakk både øl og vin. Overstyrmannen gikk tidlig til sengs siden han ikke fikk drikke. Jeg og Toril Marie spøkte og sa at vi skulle kaste han på havet når vi kom ombord senere.

Vi ble sittende lenge der og drikke rødvin og høre på musikk (det gikk i Erik Bye). Det viste seg at mannen som jobbet der var en tidligere Wilhelmsen seiler og hadde vært innom mange de samme røver-kneipene som meg, bare 20 år tidligere. Til slutt spanderte puben rødvin på oss alle. I tretiden gikk vi ombord igjen. Småfull og lystig ville jeg holde løftet vi hadde gitt til Nils- Johan om å kaste han på havet.

Jeg tok rundt soveposen og begynte å løfte han opp. Siden det så lavt til oppunder dekk klarte jeg bare å løfte han noen centimeter. Styrmannen tok det hele med ro og sa bare tørt "jasså, du klarte visst ikke mer"

.

Sklinna fyr

Ut fra Ylvingen tok vi en noe utradisjonell rute. I stedet for å gå den indre lei ved Rørvik så siktet vi oss inn på Sklinna fyr.

Sklinna fyr var i drift helt frem til 2004 og ligger ca 10 nautiske mil fra nærmeste fastland. Så langt ute til sjøs var vi veldig utsatt for vær og vind i vår lille Duen. Værmeldingen fra YR.no spådde medvind på 5 ms. Og neste dag såg heller ikke så dum ut.

Vi gjorde bra fart fremover mot Sklinna. Kartplotteren og loggen viste 6 knop. Været ble større og båten krenget mer en det som var innenfor komfort-sonen vår. Her måtte det foretas ett seilskifte.

Fremme på fordekket angret jeg på jeg ikke hadde kjøpt sikkerhetseler slik at jeg kunne klipset meg fast til båten. En mann-over-bord-situasjon var noe vi ofte hadde diskutert. Med påhengsmotoren hevet og alle seil oppe så ville det tatt lang tid før Torill Marie og Nils-Johan hadde klart å plukke meg opp igjen. Hvis de i det hele tatt hadde klart å finne meg igjen mellom bølgene.

Torill Marie løsnet opphaleren til forseilet og jeg låste føttene mine rundt rekkverket mens jeg dro ned det blafrende seilet med begge hendene mine. Seilet ble stuet bort og erstattet med en kryss-fokke. I tillegg så satte vi ett rev på storseilet. Nå slapp vi den litt for spennende krengingen og farten var fortsatt den samme.

Bølgene begynte å bli litt større. De lange døningene løftet oss opp til vi tippet over og surfet i stor fart nedover. Det ble ny farts-rekord. Vi var oppe i 9.3 knop nede i en bølgedal. Dette var skikkelig seiling! Vi var oppspilte og følte oss ekstra tøff som taklet disse forholdene i vår lille båt. Det var krevende å være rormann nå. Strømmen rundt roret gjorde ror-kulten tung.

Etter mange timer med tøffing-seiling vi fremme. Sklinna fyr ligger veldig godt beskyttet og vi fortøyde oss i en stor bøye.

Så langt ute til sjøs hadde ikke Torill Marie dekning på telefonen sin. Hun lånte min for å sende melding hjem til moren sin om at alt var i orden. Hun skrev at vi var ved Sklinna fyr.

Når vi hadde lagt oss til køys og roet oss ned så kom tvilen krypende.

Hva var det jeg drev på med? Var det ikke en for stor risiko å legge så langt ut med den lille båten vår. Var eventyrlysten vår gått over til å bli dumdristig? Tenk om været slo om og vi ble liggende værfast her.

Sakte men sikkert fikk jeg overbevist meg selv om at ved å ta denne ruten så unngikk vi en veldig trafikkert lei og været var jo innenfor vår håndteringevne.

Moren til Torill Marie (Sigrunn) hadde i mellomtiden fått meldingen som var sendt fra min telefon. Hun hadde tydeligvis sjekket på google earth hvor vi var. På grunn av dårlig dekning fikk jeg ikke svaret hennes før klokken 3 om natta "Hva i all verden gjør dere så langt til sjøs?" skrev hun.

Sigrunn var lærerinnen min på mellomtrinnet. Når jeg sovnet igjen så hadde jeg ett mareritt hvor jeg var 14 år og settingen var tysktime anno 1999. Men i stedet for å få tilsnakk for å ikke følge med i timen så fikk jeg kjeft for å seilt datteren hennes så langt til sjøs.