Min version av Lyngenturen

Duen II Senja 7 april

ski and sail Lyngen

Mandag 25 mars skulle vi prøve oss på vår første topptur. Kristin gikk fra å være litt passiv ombord (sjøsyk) til å være ekspedisjonsleder på toppturen vår til storhaugen som var i underkant av 1200 meter høy. Dette skulle være en enkel topp som var tilnærmet skredsikker. 

Kristin fikk oss alle til å teste skredsøkerne mot hverandre, hun så til at alle hadde spader og søkestang.  Samt at hun gjorde litt mer moderlige ting som å tipse alle om a ha nøtter og sjokolade lett tilgjengelig. Så startet vi oppstigningen. Martin og jeg hadde ikke tatt oss råd til å investere i skikkelige randonee ski. Vi brukte truger og bærte skisko og karvingski i ryggsekk. 

Vi ble raskt liggende bakerst i sporet. Skisporet etter de andre var smalere enn våre truger. Vi måtte subbe oss fremover. Med tunge ski på ryggen og føtter som er vant til ståing på skipsdekk og litt riggklatrinosg så ble dette raskt særdeles tungt. 

Resten av gruppen tok skiene til meg og Martin for å hjelpe oss. Etter ca 3 timer hadde vi en liten pause. Jeg trodde at vi så toppen. Men Kristin kunne fortelle i en irriternde positiv mine at "nei toppen ser vi kanskje om 4 timer" Nå var jeg så sliten at jeg hoppet mange hakk i mitt vanlige følelsessregister. Både irritasjon, sinne og frustrasjon hoppet jeg lett over og gikk rett på depresjon. Det var like før jeg begynnte å grine. 

Stian hadde anlagt sprettrompe til bildebruk

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Men samlet mer viljestyrke for å nå den helsikkes toppen. Til tross for slit så tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten. Langt der nede kunne jeg skimte Duen II der hun lå godt fortøyd, med øl i barskapet og en varm diesel ovn. 

Over meg lengre opp i sporet så jeg bakenden til Kristin som lett gikk oppover mot fjelltoppen. Skiene mine var på hennes ryggsekk, uten at det påvirket henne i nevneverdig grad. 

Omsider var vi oppe på toppen. Den siste timen var det bare inngrodd stahet som drev meg fremover. Men nå var vi på toppen og skulle slappe av og nyte utsikten før vi satte utfor.

Nei, slik ble det ikke, snøfokk og kulde gjorde at vi ikke kunne sitte så lenge. Så her var det bare å få seg skiskoene, skia og sette utfor. Til og begynne med var sikten veldig dårlig i snøfokket. Men lenger ned klarnet det. 

Kristin i sitt ess

Etter mye fall og bannskap var jeg nesten nede fra toppen. Men så stuper jeg kråke forover med skiene dypt ned i snøen. Kun en ski er igjen når jeg reiser meg opp. Vi brukte lang tid, nesten en halvtime på å finne den skia mi etter å ha grevd opp flere kubikk med snø. 

Ombord i Duen II var jeg så sulten at jeg kunne spist en selvdødd hest. Men det ble pizzarester med ris oppå. Topptur Kristin sa at hun ikke var sulten siden hun spiste 2 brødskiver på toppen av fjellet!

Film fra Lyngenturen

Eirik har redigert sammen en flott film fra turen vår. Den kan sees her:

http://www.youtube.com/watch?v=GusQLIUU5SI&feature=youtu.be

Duen II Senja 3. april 2013

Ski and Sail Lyngen

Mens jeg ventet på mannskapet gjorde jeg litt småting ombord i båten. Jeg fikk blant annet kjøpt en påhengsmotor til jollen. Den var litt tungstartet helt til jeg oppdaget at bensinentanken var avstengt. En gjeng av byens litt slitne gladgutter kom med muntre tilrop fra kaia, hvor de satt i skjul og hadde en liten fest midt på dagen. 

Hanne fant seg godt til rette bak roret

Hanne kom først, etterfulgt av Eirik og Kristin. Alle hadde med særdeles mye bagasje som vi måtte stue nøye. Jeg var usikker på hvordan vi skulle sikre skiutstyret.  Men det beste var å montere det vertikalt langs vantene. Det ble forsåvidt Kristin og Eirik sin oppgave siden de hadde dyrest utstyr og dermed de mest nøye til å sikre det.

Martin til venstre og Kristin til høyre

Etter at sistemannen Martin kom ombord så la vi avgårde. Første natten ble tilbragt for anker ved Nipøya, ca 8 nm sør-øst for Tromsø. Jeg ble ikke helt venn med ankeralarmen, den vekte meg unødvendig 3 ganger i løpet av natten. Men vi lå godt, til tross for mye vind.

søndag 24 mars satte vi kursen mot Djupvik hvor vi skulle på vår første topptur. Underveis ble vi tatt igjen av seilbåten Impuls med kaptein Irmelin og matros Stian. 

Disse to skapningene traff på Radich, de var medseilere på atlanterhavskrysningen ifjor. Og i tretti varmegrader og solskinn sa de at de skulle seile en 32 fots bavaria fra Bergen til Tromsø i februar måned. Dette trodde jeg ikke noe særlig på, men jammen meg var de nå ved siden av oss.

Vi ønsket dem velkommen med å ha en snøballkrig mellom båtene. Vi stillte oss på fordekket og kastet noen bredsider med snøballer på dem, (eller etter dem)

Kapteinen tar dekning for å unngå snøballer

Fremme i Djupvik inviterte vi Stian og Irmelin ombord på midag og ankerdram. Duen II og Impuls sitt mannskap gikk godt sammen og stemningen var satt for en fin påskeseilas. Neste dag skulle vi på topptur, der Kristin var i sitt ess.