Duen II Senja 7 april

ski and sail Lyngen

Mandag 25 mars skulle vi prøve oss på vår første topptur. Kristin gikk fra å være litt passiv ombord (sjøsyk) til å være ekspedisjonsleder på toppturen vår til storhaugen som var i underkant av 1200 meter høy. Dette skulle være en enkel topp som var tilnærmet skredsikker. 

Kristin fikk oss alle til å teste skredsøkerne mot hverandre, hun så til at alle hadde spader og søkestang.  Samt at hun gjorde litt mer moderlige ting som å tipse alle om a ha nøtter og sjokolade lett tilgjengelig. Så startet vi oppstigningen. Martin og jeg hadde ikke tatt oss råd til å investere i skikkelige randonee ski. Vi brukte truger og bærte skisko og karvingski i ryggsekk. 

Vi ble raskt liggende bakerst i sporet. Skisporet etter de andre var smalere enn våre truger. Vi måtte subbe oss fremover. Med tunge ski på ryggen og føtter som er vant til ståing på skipsdekk og litt riggklatrinosg så ble dette raskt særdeles tungt. 

Resten av gruppen tok skiene til meg og Martin for å hjelpe oss. Etter ca 3 timer hadde vi en liten pause. Jeg trodde at vi så toppen. Men Kristin kunne fortelle i en irriternde positiv mine at "nei toppen ser vi kanskje om 4 timer" Nå var jeg så sliten at jeg hoppet mange hakk i mitt vanlige følelsessregister. Både irritasjon, sinne og frustrasjon hoppet jeg lett over og gikk rett på depresjon. Det var like før jeg begynnte å grine. 

Stian hadde anlagt sprettrompe til bildebruk

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Men samlet mer viljestyrke for å nå den helsikkes toppen. Til tross for slit så tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten. Langt der nede kunne jeg skimte Duen II der hun lå godt fortøyd, med øl i barskapet og en varm diesel ovn. 

Over meg lengre opp i sporet så jeg bakenden til Kristin som lett gikk oppover mot fjelltoppen. Skiene mine var på hennes ryggsekk, uten at det påvirket henne i nevneverdig grad. 

Omsider var vi oppe på toppen. Den siste timen var det bare inngrodd stahet som drev meg fremover. Men nå var vi på toppen og skulle slappe av og nyte utsikten før vi satte utfor.

Nei, slik ble det ikke, snøfokk og kulde gjorde at vi ikke kunne sitte så lenge. Så her var det bare å få seg skiskoene, skia og sette utfor. Til og begynne med var sikten veldig dårlig i snøfokket. Men lenger ned klarnet det. 

Kristin i sitt ess

Etter mye fall og bannskap var jeg nesten nede fra toppen. Men så stuper jeg kråke forover med skiene dypt ned i snøen. Kun en ski er igjen når jeg reiser meg opp. Vi brukte lang tid, nesten en halvtime på å finne den skia mi etter å ha grevd opp flere kubikk med snø. 

Ombord i Duen II var jeg så sulten at jeg kunne spist en selvdødd hest. Men det ble pizzarester med ris oppå. Topptur Kristin sa at hun ikke var sulten siden hun spiste 2 brødskiver på toppen av fjellet!