Tanker om å være amatør-ekspedisjonsleder

Å planlegge en Svalbard seilas kan gjøres på mange måter. Man kan foreksempel hoppe i båten og legge av sted uten å planlegge noe. Så seiler man i en kort uke til man kommer til Longyearbyen og drikker billig alkohol, før man snur og seiler hjem igjen. 

Hadde det bare vært så enkelt. Tenk om motoren stopper? tenk om seilene revner? Hvor langt kommer jeg med fulle dieseltanker? Hvordan skal jeg få værmelding når jeg ikke har mobil eller ICE-dekning? Hvordan ser skuta ut under vannlinjen? Kan en isbjørn komme seg opp i båten min mens vi ligger til ankers?

Slike spørsmål stiller jeg meg selv hele tiden. Når det er spurt så må jeg svare meg selv. Når jeg ikke klarer å svare meg selv må seg spørre noen andre eller lese meg opp på det. Bøker om temaene blir kjøpt og lest flittig. 

Her om natten hadde jeg en ekkel drøm. Vi var godt i gang med Svalbard-seilasen. Plutselig var det is på alle kanter og motoren ville ikke starte. Jeg var rådvill og hele mannskapet så spørrende på meg. Så våknet jeg, fuktig av kaldsvette men trygt i Valvågen. 

Mitt improviserte kontor

Et scenario som raskt kan skje hvis man er uforsiktig. Så her gjelder det å være godt forberedet med tilstrkkelig utstyr, god båt og kompetent mannskap.

Mannskap er et annet kapittel. Ideelt skulle alle vært ishavs-seilere av ypperste klasse. Men slike seilere vokser ikke på trær. Så jeg har heller måtte fokusere på personlige egenskaper hos potensielt mannskap. Praktiske folk med godt humør og sterk psyke er egenskaper som jeg har lett etter. Og håper jeg har klart å finne nå. Til helgen skal jeg seile med to stykk som blir med på seilasen med mindre det blir totalt kræsj. 

Helt siden jeg startet å snakke om Svalbard har det vært mange interessenter. Men mange har falt av lasset etterhvert som datoer og planer tar form. Det er ikke lett å få det til å klaffe med ferie, andre planer og økonomi. 

Økonomi er annen sak. Siden nyttår og frem til slipsetting har jeg brukt i over 60.000 NOK på flåte, EPRIB, satelitt-telefon, Vindgenerator, nye batterier, påhengsmotor, motordeler, Slipsetting, diverse mekanisk arbeid på båten. Og alle de "små" tingene man kjøper på Bilteama.

Vindgeneraoren er endelig ferdig montert

Og er det verdt det?

Om jeg hadde tatt litt andre valg i livet hadde jeg vært en aspirerende småbarnsfar nå. I rekkehus med trivelige naboer. Kanskje hadde jeg kjøpt en praktisk stasjonsvogn. Istedet velger jeg å bruke all min fritid på en snart 30år gammel flytende overpriset seilbåt.

Det er absolutt verdt det. I valget mellom å sitte og ha det koselig vil jeg heller ut å ha det gøy. Selv om det krever mye svette, bannskap, tapte forhold og masse penger. Så er alt verdt det når man bare får opp seilene og kan skru av motoren, høre på musikk og seile med spennende folk som man forsåvidt lærer å kjenne på en helt annen måte enn på land. 

Når snøfokken er tett og øynene er sliten etter å stirre på radaren, så føler jeg meg mye mer levende enn jeg ville gjort visst jeg sto og malte et stakittgjerde og pratet om været med nabo Jensen som akkurat hadde kjøpt seg en ny Volvo.

Avslutning av Lyngen Ski and Sail

Ski and sail Lyngen

28 mars,

På grunn av dårlig værmelding fremover ville vi komme oss til Tromsø en dag ekstra før det som var planlagt. 

Vi hardde mannskapsutveksling med Impuls. Irmelin kom til oss og Eirik dro sammen med Stian. Eirik så ganske sliten ut, pølsemytteri er visst en slitsom afære. Men han tok med seg kamera for å ta bilder av Duen II under seil

Denne seilføringen ble tidvis for mye når katevindene kom

Jeg merket at Irmelin var vant til å seile småbåt. Hun tok raskt initiativ til å ta inn fendre og kveile trosser. Det var tid for en uformell regatta mellom båtene. Vi fikk oppp storseilet, rullet ut genua og heiste stagseilet. Vi gled stødig fra Impuls. De startet motoren og sirklet rundt oss mens de tok noen bilder.

Ut på dagen fikk vi igjen oppleve kastevinder. Kun med kutterfokk og tre-revet storseil måtte vi gi ut på storseilskjøtet for å ha kontroll på skuta. Snøfokk kom også og gjorde at vi kun så 50 meter fremfor oss. Jeg startet radaren og sjekket plotteren som har AIS-motager for å ha overblikk over andre skip rundt oss. 

Denne greia er gull verdt i slikt vær

Stemningen var god, vi sang shanty-låter og følte oss trygge til tross for dålig sikt. Impuls var bak oss før snøfokket kom. Men plutselig var de fremfor oss. Nå var jeg glad for at jeg holdt utkikk. De var vanskelig å se på radaren.

Meg til venstre og Irmelin til høyre. Vi handler visst på samme klesbutikk

Innseilingen til Nordlennangen gikk via en smal fjord. Men vi kunne ikke se land på grunn av snøfokket. Nå tok jeg over roret, det var vanskelig å styre etter radaren. Bildet er litt forsinket så man må svinge litt før bildet får oppdatert seg ferdig. Kartplotteren mente at vi var på land, så den kunne jeg ikke stole på lenger. 

Etter fortøyning og midag ble det en tidlig kveld. 

29 mars. 

Ankom Tromsø og ble sittende ombord og pilse sammen med Impuls. Vi levde i vår egen verden og orket ikke gå på byen. 

30 mars. 

Vi gikk skitur på bortover ski. Martin klarte å brekke staven sin. Men Eirik hadde gaffateip, jeg hadde kniv så vi spjelket det sammen. Kristin viste oss riktig langrennsteknikk, for nå var vi på som hun sa "på mitt teritorium" Hun gikk fremst og viste frem riktig teknikk, bak kom vi guttene og  fulgte nøye med. At hun hadde tettsittende skibukse og sprettrumpe hadde ikke noe med saken å gjøre.

Teknikkopplæring på gang

"følger du med Øyvind?"

"ja" svarte jeg

Vi nærmet oss slutten på vårt lille påske-eventyr. Både Kristin og Hanne fikk tilbud om å være med til Svalbard. Begge imponerte på sitt vis. Hanne kunne styre stødig i sterk vind og ble flink med seilopperasjoner. Kristin sin hovedstyrke var å organisere landekspedisjoner. Men hun var fortsatt godt dugende på seil og roret. 

På kvelden dro vi ut på lvet. På rorbua fikk vi et bord, det var livemusikk og god stemning. Stille satt jeg nøt selskapet av trivelige folk og mersmaken av en vellykket påsketur. Etterhvert ble jeg dritings i likhet med alle de andre.

Eirik fant noe under en sofapute. For å skåne hans uskyldige sinn sa jeg at det var en ballong

Siste dagen ble brukt til vasking og bading i havet. Sistnevnte var kaldt og litt flaut siden mange turister begynnte å ta bilder. Eirik innførte bruk av vaskehatter og vaskepils.

Martin med vaskehatt

Alt i alt var det en kjempeflott tur. Det var ekstra gøy at vi var to båter som seilte sammen og kunne besøke hverandre. Mannskapet gikk godt sammen og ble fin gjeng. Tusen takk til alle sammen som ble med.

God gjengen! fra venstre: Kristin, Eirik, Martin, Hanne, Øyvind (fremst)

Ski and sail lyngen 26 og 27 mars

Duen II Senja 11 april
Lyngen ski and sail

Tirsdag 26 april fortsatte vi vår ferd. Vi skulle nå gå til Lyngseidet. Jeg rigget til kutterstaget og monterte på en fokke får å få bedre krysse-egenskaper. Vi skulle nemlig ha en del motvind. 

Vi startet samtidig som Impuls, de gikk for motor. Men etter mange timer med mye kryssing og ikke så altfor mye fremgang ringte Stian fra Lyngseidet og spurte om vi hadde bommet på havnen eller noe siden vi ikke var kommet frem enda. Som den industri-seileren jeg er så startet jeg opp den trofaste (bank i bordet) Volvo Pentaen og steamet til Lyngseidet.

Vel fortøyd i Lyngseidet

Etter en bedre midag diskuterte vi planen for neste dag. Etter gårsdagen topptur kunne vi trygt konstatere at det var sprik i ferdighetene i gruppen. Eirik og Kristin ville ta fergen til Olderdalen for å bestige Giilivarri 1600 m høg. Mens Martin, Irmelin og jeg ville prøve skitrekket for å skåne støle bein og føtter. 

Av prinsipp ville ikke AD og HD (Kristin og Eirik) bruke et skitrekk når vi var på en ski and sail tur. Men jeg ville ikke av prinsipp bruke ferge for å komme meg frem til en topp. Der jeg la mest vekt på "sail" i ski and sail. Så vi bestemte oss for å dele oss opp i to hold neste dag, uten at vi var uvenner av den grunn.

Onsdag 27 april. Eirik og Kristine var tidlig oppe for å rekke den første fergen. Jeg inviterte Stian og Irmelin over på frokost. Vi hadde en lang og god frokost med hjemmelaget tomatsild og selvplukket moltebærsyltetøy. Etterfulgt av mye kaffe. 

Til slutt kom vi oss ut av båten med alt av skiutstyr. Vi ante litt ugler i mosen når vi spurte lokalbefolkningen etter veien til trekket. Klukkelatter og luresmil peikte oss frem. Det viste seg å være et barnetrekk. Men det passet meg egentlig ganske bra.

Eirk og Kristin venter på fergen

På kvelden satt vi slitne ombord i Duen II. Eirik og Kristien hadde hatt en kjempeflott tur.

 Vi hadde hørt rykte om en konsert med aristen Elg fra bandet "Dance with a stranger" Det var dalende stemning for å dra på den. Helt til Stian kom, kledd for fest med smittende humør fikk han oss til å dusje og dra på konsert.

Elg leverte varene, men utestedet var en trasig afære. Når elg hadde pause så tok stedets DJ og spillte musikk som Alice Deejay og Dr Bombay kjempehøyt over anlegget selv om det var lite folk. Og de som var der satt å snakket. Vi gjorde det som seg hør og bør. Nemlig å sende noen sure blikk istedet for å be henne dempe bråket. Er det ikke slik vi nordmenn sier fra om dårlig service?

Det ble litt afterskistemning når en dame som kanskje var 10 år eldre enn meg kom bort med et lurt blikk og sa at hun hadde sett meg i bakken når hun var der med sønnene sine på 8 år.  Spesielt Stian mente at jeg burde satse på henne. Men jeg følte meg ikke helt klar til å bli reservepappa riktig enda. 

Når vi skulle gå, så foreslo Eirik at vi skulle fyre i gang engangsgrillen på kaia. Det stemte jeg imot siden det ville ta så lang tid og vi skulle opp tidlig neste dag for å ha medstrøm. Eirik så for første gang på turen irritert ut. Uten å si noe stakk han avgårde. Jeg og Martin kjøpte hver vår kjipe pølse før vi alle gikk tilbake mot kaia. Eirik var fortsatt ikke å se, til gjengjeld så vi flammer på kaia!

Det var Eirik som var i full gang med å fyre opp engangsgrillen. Humøret hans var tilbake og han sa halveis unnskyldene at han desverre måtte ta en sjefsavgjørelse når det kom til pølsene. Vi fikk oss alle en god latter av pølsemytteriet hans. Vi ble alle mett også fikk vi sett et flott nordlys. Stemingen var som tatt ut av en Disney film.

Det endte opp med at vi ikke kom oss til køys før klokken 04.00 og vi skulle seile før klokken 07.00

Jeg fikk alle opp etter noen få timers søvn ved hjelp av ukonvensjonelle metoder. Nemlig å spille Scooter høyt over anlegget.

Ombord på Impuls var det stille når jeg banket på luken dems. Stian kom ut med trøtt ansikt og sa at han måtte si meg noe. 

"ja ha" sa jeg litt forfjamset

"æ så dæ i bakken" svarte han lurt mens han hermet etter "MILFen" 

Min version av Lyngenturen