Tåkefast i Flatanger med hærrtimbrød

Ut fra Sklinna fyr var det dårlig sikt. Vi så ikke lengre enn ca 1,5 nautiske mil fremfor oss. Kursen vår gikk mot sørøst. Vi hadde lest om en angivelig trivelig liten plass som heter Småvær i Flatanger

Den lille kaia i Småvær var såpass full at vi for første gang på turen måtte legge oss alongside med en annen båt. Det var en følelse av fellesskap ved brygga. Vi var alle tåkefaste der. De andre båtene som var motorbåter hadde funnet den dårlige sikten mer dramatisk enn det vi gjorde. Slik blir det når man suser avgårde i 15 til 20 knopp. Men for oss som er fornøyde med fire til fem knopp, var det ikke så ille.

I småvær ble vi raskt kjent med alle innbyggerene. Begge to drev nemlig gjestekaien og en kafe-butikk-pub-bensinstasjon. De var ett trivelig ektepar i slutten av femtiårene. I butikken kunne vi endelig kjøpe brød igjen. Brødet hadde vært mangelvare i snart tre dager. Jeg trodde først at det var ett spesielt hærrtimbrød vi kjøpte. Brødet var ferdig i løpet av en halv time og dermed skjønte vi hva en hærrtim var for noe.



Brødrene krutt i solnedgang


Brødrene krutt langs en vei

Etter en liten fjelltur gikk vi en tur innom pub-delen av kafe-butikk-pub-bensinstasjon. Der var alle naboene våre samlet og drakk både øl og vin. Overstyrmannen gikk tidlig til sengs siden han ikke fikk drikke. Jeg og Toril Marie spøkte og sa at vi skulle kaste han på havet når vi kom ombord senere.

Vi ble sittende lenge der og drikke rødvin og høre på musikk (det gikk i Erik Bye). Det viste seg at mannen som jobbet der var en tidligere Wilhelmsen seiler og hadde vært innom mange de samme røver-kneipene som meg, bare 20 år tidligere. Til slutt spanderte puben rødvin på oss alle. I tretiden gikk vi ombord igjen. Småfull og lystig ville jeg holde løftet vi hadde gitt til Nils- Johan om å kaste han på havet.

Jeg tok rundt soveposen og begynte å løfte han opp. Siden det så lavt til oppunder dekk klarte jeg bare å løfte han noen centimeter. Styrmannen tok det hele med ro og sa bare tørt "jasså, du klarte visst ikke mer"

.

Sklinna fyr

Ut fra Ylvingen tok vi en noe utradisjonell rute. I stedet for å gå den indre lei ved Rørvik så siktet vi oss inn på Sklinna fyr.

Sklinna fyr var i drift helt frem til 2004 og ligger ca 10 nautiske mil fra nærmeste fastland. Så langt ute til sjøs var vi veldig utsatt for vær og vind i vår lille Duen. Værmeldingen fra YR.no spådde medvind på 5 ms. Og neste dag såg heller ikke så dum ut.

Vi gjorde bra fart fremover mot Sklinna. Kartplotteren og loggen viste 6 knop. Været ble større og båten krenget mer en det som var innenfor komfort-sonen vår. Her måtte det foretas ett seilskifte.

Fremme på fordekket angret jeg på jeg ikke hadde kjøpt sikkerhetseler slik at jeg kunne klipset meg fast til båten. En mann-over-bord-situasjon var noe vi ofte hadde diskutert. Med påhengsmotoren hevet og alle seil oppe så ville det tatt lang tid før Torill Marie og Nils-Johan hadde klart å plukke meg opp igjen. Hvis de i det hele tatt hadde klart å finne meg igjen mellom bølgene.

Torill Marie løsnet opphaleren til forseilet og jeg låste føttene mine rundt rekkverket mens jeg dro ned det blafrende seilet med begge hendene mine. Seilet ble stuet bort og erstattet med en kryss-fokke. I tillegg så satte vi ett rev på storseilet. Nå slapp vi den litt for spennende krengingen og farten var fortsatt den samme.

Bølgene begynte å bli litt større. De lange døningene løftet oss opp til vi tippet over og surfet i stor fart nedover. Det ble ny farts-rekord. Vi var oppe i 9.3 knop nede i en bølgedal. Dette var skikkelig seiling! Vi var oppspilte og følte oss ekstra tøff som taklet disse forholdene i vår lille båt. Det var krevende å være rormann nå. Strømmen rundt roret gjorde ror-kulten tung.

Etter mange timer med tøffing-seiling vi fremme. Sklinna fyr ligger veldig godt beskyttet og vi fortøyde oss i en stor bøye.

Så langt ute til sjøs hadde ikke Torill Marie dekning på telefonen sin. Hun lånte min for å sende melding hjem til moren sin om at alt var i orden. Hun skrev at vi var ved Sklinna fyr.

Når vi hadde lagt oss til køys og roet oss ned så kom tvilen krypende.

Hva var det jeg drev på med? Var det ikke en for stor risiko å legge så langt ut med den lille båten vår. Var eventyrlysten vår gått over til å bli dumdristig? Tenk om været slo om og vi ble liggende værfast her.

Sakte men sikkert fikk jeg overbevist meg selv om at ved å ta denne ruten så unngikk vi en veldig trafikkert lei og været var jo innenfor vår håndteringevne.

Moren til Torill Marie (Sigrunn) hadde i mellomtiden fått meldingen som var sendt fra min telefon. Hun hadde tydeligvis sjekket på google earth hvor vi var. På grunn av dårlig dekning fikk jeg ikke svaret hennes før klokken 3 om natta "Hva i all verden gjør dere så langt til sjøs?" skrev hun.

Sigrunn var lærerinnen min på mellomtrinnet. Når jeg sovnet igjen så hadde jeg ett mareritt hvor jeg var 14 år og settingen var tysktime anno 1999. Men i stedet for å få tilsnakk for å ikke følge med i timen så fikk jeg kjeft for å seilt datteren hennes så langt til sjøs.

Himmelsk blåtur

Den nye Matrosen vår var fan av Himmeblå serien som gikk på NRK. Selv så hadde verken jeg eller Nils-Johan sett noe særlig på serien.

Himmelblå-øya Ylvingen var uansett en trivelig liten øy. Vi klarte ikke å proviantere ferskt brød men vi snublet over en eksentrisk pensjonert sjømann som nå hadde ett galleri i hagen sin med flotte olje-malerier. Og Videre innover på øya så utforsket vi gamle tysker-tunneler fra andre verdenskrig. Det var helt mørkt inne i dem og vi hadde ikke lommelykt. Jeg ledet ann og prøvde å bruke kamera som lommelykt. Blitsen lyste opp helge gangen fremfor oss i noen brøkdels sekunder. Man fikk følelsen av å være hovedpersonene i en skrekkfilm. Nazi zombiene var sikkert rett rundt hjørnet og ventet på oss. Kanskje det var derfor jeg ikke var tungbedt når Torill Marie ville snu og gå ut i sollyset.


I følge værmeldingen på yr.no så skulle det blåse opp til sørvest om noen få dager. Jeg var redd for at vi skulle bli værfast og ikke rekke frem til Trondheim i tide. Vi var nå kommet til 29 juli og siden jeg hadde avtalt å møte driftslederen i seilforeningen i Trondheim den fjerde august så hadde vi fem dager på oss.

Jeg hadde som sagt ikke fått bekreftet 100% at jeg fikk meg en båtplass. "Det ordner seg sikkert, men jeg kan ikke garantere noe" var ordene driftslederen brukte.

Vi dro fra Ylvingen på ettermiddagen og vi skulle seile så langt sørover som vi klarte.

Neste etappe skulle ta oss langt ut til sjøs, bort fra telefondekning internett og butikker. Men det
kommer det mer om i neste episode

Feel good

Matrosen Torill Marie på 23 år er også fra Senja, vi gikk på samme skole og hun har alltid vært bestevenninne med min lillesøster. Jeg kjente henne ikke så godt, men jeg lot henne være med fordi hun var veldig ivrig selv om jeg fortalte henne hvor liten og trang båten var. Hun ville ikke la seg skremme så lett og det likte jeg.

Fra Bodø til Jektvika i Rødøy kommune var det litt over 50 nautiske mil. De første timene fikk vi seilt litt før vi måtte starte den etterhvert så velbrukte Hondaen igjen.

I Jektvika besøkte vi en kollega av meg Trond Viggo. Han jobber som styrmann i kystvakten. Vi fortøyde ved reketråleren til faren hans. Gjestmildheten til Trond Viggo med var upåklagelig så det gjorde ingenting at vi måtte ligge værfast der en dag grunnet litt sterk sør-vestlig vind.

Neste etappe var helt idyllisk. Vi hadde nord, nord-østlig bris og sol. Vi dro tidlig fra Jektvika for å komme frem til Ylvingen før de ble mørkt. Dette ble også den lengste etappen vår, 70 nautiske mil skulle tilbakelegges.
Med spridde seil gjorde vi behagelige 4-5 knop. Det var ganske krevende for rormannen og balansere båten slik at vindøyet kom rett bak oss. Nå begynte jeg å savne en spinnaker eller i det minste en bom for å få skjøtepunktet til gennoa-seilet lenger ut. Båtshaken ante fred og ingen fare helt til den ble omgjort til en provisorisk genoa-bom.



















Været var så fint at overstyrmann Nils-Johan tok seg en lur i gummibåten som vi har på slep. Torill Marie ga han kameraet mitt og en håndholdt VHF. Så festet vi en fender i ankerlinen og rullet den helt ut. Vi slapp løs gummibåten fra moderskipet og krysset og jibbet rundt gummibåten mens Nils-Johan tok bilder. Etterpå seilte vi tett ved gummibåten og svingte oss inn slik at ankerlinen med fenderen kom nært nok til at gummibåt-kapteinen fikk tak i den og kunne dra seg inn til Duen.

Tett ved Sandnessjøen var det en del trafikk. Det er ikke alltid så lett å se om klarer å krysse kursen til ett skip som kommer inn fra siden. Som oftest så siktet jeg bare på akterenden av kryssende skip og lot de passere fremfor oss. Vi hadde god tid og stresset ikke. På kvelden kom vi frem til Ylvingen eller "Himmelblå-øya" som den også blir kalt.

I neste episode: Himmelsk blåtur