Murphys lov

I vinterferien min fikk jeg besøk av Martin. Vi skulle seile en uke sammen rundt i Trondheimsfjorden, og hvis været ble bra så skulle vi våge oss ut av fjorden også. Slik gikk det ikke.

Været i midten av februar her i Trondheim er ikke det man forbinder med sol, damer i bikini og lett bris.

Realiteten var kjeldress, snøfokk og ekstremt varierende vinder. Første etappe var fra Trondheim til Verdal. Da var vi så heldig å ha med oss maskinist-student Fredrick. Dessverre var han lovet bort neste dag og måtte ta første tog tilbake til Trondheim.I Verdal var folk noe forundret over å se en seilbåt i gjestehavna. Jeg og Martin hadde oss en fuktig kveld på byen. Så fuktig at glemte å kjøpe lottokupong. Neste dag satte vi kurs for Steinkjer.


Selv om vi var litt bakfull så var det godt å være på havet. Vi gjorde god fart for seil. Men vinden døde etterhvert ut. Da startet jeg motoren. Jeg ble bekymret når det kom hvit røyk ut eksosen. Det ble bare mer og mer røyk helt til temperaturalarmen begynte å pipe. Da stoppet jeg den.

Vi lurte oss inn i en vik og kastet ut ankret. Jeg googlet litt om motorer og ringte faren min. Gåen toppakning var en mulighet. Og det var visst skumle greier.

Mistanken min gikk etterhvert til kjølingen. Jeg fant ut at det var noe som heter impeller på motoren min. Dette er en ganske viktig del, den skal sørge for at sjøvannet skal kjøle ned kjølevannsløyfa til motoren.Med min sterkt begrensede kunnskap om dieselmotorer og impellere syntes jeg den såg ganske grei ut. Dessuten sa forrige eier via telefon at den var byttet ut for ikke så lenge siden. Jeg bestemte meg for å dra tilbake mot Trondheim og få hjelp der. Siden motoren var så dårlig turte jeg kun å bruke i veldig korte perioder og helst ikke i det hele tatt.

Vær og vind ville ikke at vi skulle klare å komme oss til Trondheim. Når vi var 10 nautiske mil unna byen. Tyholttårnet lyste opp himmelen og brydde seg lite om at det var to tapre seilere på fjorden som krysset seg frem i snøfokk og sterk vind.

Snøfokken pisket meg i ansiktet, jeg brukte snowboardbriller for å verne øynene mine. Selv om storseilet var revet så mye som det lot seg gjøre og rulleforseilet kun hadde 1/3 av tilgjengelig areal ute så krenget vi godt når snøfokket kom over oss.

Følelsen av å krenge 30 grader sidelengs i mørket med iskald vind mot deg, er skrekkblandet fryd. Jeg var litt utenfor min komfort sone. Hadde bare motoren fungert kunne vi startet den og klappet til kai i løpet av to timer.

I ett kryss så revner forseilet. Vi har ikke noe annet valg enn å rulle inn de stusslige fillene som var igjen. Uten forseil minimerer man evnen til å seile opp mot vinden. Vi kunne nå seile sidelengs og tilbake inn i fjorden.

Nå hadde vi seilt i krevende forhold i ca 13 timer. Vi var trøtte og slitne. Hva skulle vi gjøre nå? Tanken på å bli tauet inn av Redningsskøyta var der, men ble raskt forkastet. Det ville vært flaut og dyrt.

Vi dro bakover i fjorden og jeg bestemte meg for å legge oss på bøye utenfor Tautra. Her hadde jeg vært før og var kjent i området. Jeg hadde tenkt mer på den impelleren og fant ut at det ikke kunne skade å bytte den. Martin overtok roret og skulle holde kurs som ga best mulig arbeidsforhold for meg som måtte leke maskinist (nå savnet jeg maskinist-student-Fredrick) ekstra mye)

Impellerhuset ble holdt fast av 6 skruer som omhyggelig ble skrudd ut. Jeg var livredd for å miste dem. Ny impeller ble montert og de 6 skruene ble skrudd tilbake.

Jeg overtok roret igjen. Vi hadde god sikt, vær og vind kom inn bak oss. Til tross for at storseilet var i senter med alle sine rev og lite seilareal for vinden å ta tak i, gjorde vi 5 knop fremover. Og nå kom enda en av de hersens snøbygene og ødela sikten for oss. Samtidig låste kartplotteren seg og jeg måtte restarte den. Nå såg vi ingenting og jeg begynte å frykte at vi var for nær land.

Frykten var ikke ubegrunnet. Mens jeg svingte oss babord passerte vi et styrbordsmerke med noen få meters klaring. Samtidig ble sikten bedre og klostret på Tautra lyste opp. Nå viste jeg nøyaktig hvor vi var. Og ble ekstra glad for at vi ikke var nærmere land, for da hadde vi gått på grunn.

Når vi var ved fortøyningsbøyene til seilforeningen som er på nordøst siden av Tautra, var det i teorien bare å ta tak i en av dem og dra et tau igjennom og fortøye oss fast. En operasjon som er ganske enkel i godt vær. Men nå var det veldig vanskelig. Etter mange forsøk og en tapt båtshake bestemte vi oss for å bruke ankret.

Men nå skulle Murphys lov for alvor tre i kraft. Ankervinsjen ville kun dra inn kjetting og ikke slippe den ut. Med de små fingrene mine som innsats lurte jeg ut kjettingen litt etter litt, til hele ankerkjettingen var ute.

Nå kunne jeg endelig slappe av. Jeg nærmest krøp tilbake i cockpit og fortalte Martin at vi kunne ta oss en velfortjent ankerdram og lage oss kveldsmat. jeg var så sliten som jeg sjelden har vært. 16 timer hadde vi brukt. 16 timer med slit og krevende seiling.