Tankevandringer om en oter og båtarbeid

Iver på slippen

Siden juni i fjor har jeg tilbrakt mange timer med å ordne diverse ting på båten. Når man er alene slik med arbeid så blir man mer observant på naturen rundt seg.

En kveld nå i vinter mens jeg var nede for å fikse noe så var det plutselig to øyne som stirret på meg. Det var en oter som spiste på et fiskekadaver. Jeg skvatt godt før jeg skjønte hva slags skapning som var fremfor meg.

Samme oteren kunne jeg se på dagstud, svømmende utenfor flytebryggen. Og hver morgen lå det fiskebein på brygga etter han. De sparket jeg i havet slik at ikke måsen skulle komme for å spise opp otermaten og drite ned båten min.

Jeg følte et kameratskap med denne oteren, en gang ble jeg kaldt "fett-oter" av en jente på byen. Kanskje det var en medvirkende årsak? Om bare denne nye kompisen min kunne ha sjekket propellen min for slark slik atjeg hadde fått fikset den tidligere.

Nå bestod hverdagen min av å dra til slippen hver morgen istedet for å rusle ned på flytebryggen. Med matpakke og kaffepauser sammen med ansatte og insatte inne i hovedbygget så føltes Duen II som en ordinær jobb. 

Sjarkfiskerne som beundrer Duen II. Bildet er tatt fra slippvognen

På slippen var det ingen andre inne med seilbåt. Her var det sjarkfiskere, oppdrettsfolk og yrkessjofører. Det var trivelig å ha mennesker å snakke med istedet for oteren.
Iver på slippen startet arbidet med å dra ut den gamle akslingen og propellen. Motorsjekk og bygging av nødstyring var også arbeid som jeg fikk gjort der.
Nødstyringen er en stor stav som blir tredd over ror-stammen hvis rattet streiker. Noe som tidligere eiere har rotet bort.

Iver på slippen demonterer slark-propellen

Når jeg gikk Duen II i sømmene oppdaget jeg mange synder fra tidligere eiere. Som en omtenksom ektemann i et ekteskap med en tidligere misbrukt kvinne, oppdaget jeg stadig forsømte plasser. Styrewire ble ble greaset inn, bolter ble etter-trukket, gamle elektrisk ledninger ble isolert og ny styring
til ankerwinsj ble montert. 

Register-reim og løpehjul blir byttet

Drømmen om å seile til Svalbard kommer stadig nærmere til tross for at man tar to skritt tilbake for hvert tredje skritt fremover.

Nedtur.no

Etter en fin seiltur far Harstad til Hals via Bjarkøya var det på tide å få opp båten på slipp. Vel oppe på land såg båten fin under vannlinjen. Ikke noe groe eller skjell på skroget. Propellen var tilgrodd men kjentes grei ut for mitt ukyndige blikk.

Iver på slippen kjente på propellen og fikk en bekymret mine. Han sa at det var litt slark i den og det var ikke helt bra. Jeg måtte spyle ned båten og få på nytt bunnstoff mens det var solskinn så jeg fikk ikke særlig tid til å fundere over det. Etter å spylt propellen ren for groe og skjell så kjente jeg på den selv. Jo det var slakk i den. 

Nostrodamus (min far) kom også kjørende etter jobb for å se. Hans dom var klar. Ny propell må inn. Etter litt googling fant jeg ut at en ny propell av samme typen kostet 25.000 NOK i 2004. Da var det sikkert ikke blitt billigere nå. 

Nytt bunnstoff er på. Trenger "kun" ny propell

Dette ble en blåmandag av dimmensjoner. I tilegg fikk jeg melding fra en av mannskapet som ikke kunne bli med til Svalbard alikavell. Gerhard hadde tenkt over saken og hadde andre ting å prioritere i sommer. Etter en lang dag på slippen kjørte jeg hjem til Valvågen. 

Mentalt sett var jeg nede i kjellerens kjeller. Jeg fryktet at jeg måtte avlyse hele Svalbardturen og prostituere meg for å råd til en ny propell. 

Men nå tok Nostrodamus en ny vending og gikk fra å være en konsekvensfokusert streng pappa til å være en støttende far som man ser i amerikanske familie filmer. 

"Øyvind, nå legger du til side alle negative tanker og fokuserer kun på hvordan du skal få tak i ny propell og få skuta i stand igjen"

Som sagt så gjort. Neste dag dro jeg til slippen med telefon fulladet. Først ringte jeg levrandøren av nåværende propell. Max prop. De kunne informere om de leverte ganske gode propellere og mitt problem skulle egentlig ikke forekomme. 

Alikavell var det slark i min propell like forbannet. Siden jeg har lest om rosabloggere som blir sponset av kosemetikk og klesfirmaer for hundretusenvis av kroner, kunne vel Max prop sponse meg med en ny propell. Men det fikk jeg ikke gehør for. Seile-blogging er ikke så lukrativt.

Hals slipp ga meg et bra tilbud på Gori 3-bladet forldepropell som er anderledes bygget opp en Max prop. Denne skal gi bedre fueløkonomi men dårligere havne-manøvrering. Og prisen ble bedre enn hos Max prop. Dermed var saken biff. Propell er bestillt sammen med ny aksling. 

Penger er blitt som ferskvare å regne etter alle de uforutsette utgifter jeg har hatt hittil i år. Jeg har investert mye i dyrt kjøpte erfaringer. 

Opptrapping til Svalbard og litt om sosial-seiling

Dagene går og gjøremålslisten blir stadig mindre til tross utventede ting som dukker opp. Nå er i hvertfall mannskapet helt benkers. Vi blir 4 stk på nord-mannskapet og 5 stk sør-mannskapet.

Senja - Svalbard
Øyvind
Even
Helge
Hanne

Svalbard -Senja
Øyvind
Even
Harald
Toril Marie
Gerhard

Jeg venter bare på tilbakemelding fra Sysselmannen slik at jeg får ordnet en SAR-forsikring. Og krysser fingre og tær for at det ikke skal dukke opp noe for "spennende" under slipp-setting. Båten skal nemlig opp av vannet i morgen for å få nytt bunnstoff og dessuten litt mekanisk arbeid. Nød-ror arrangement, forsterkning av rekkestøtter og motor-service skal utføres. Og dette må skje i løpet av en ukes tid før jeg skal på jobb.

Denne helgen samlet jeg sammen litt forskjellige folk og seilt litt i nærområdet her.

Fra Venstre: Else Mari, Gerhard, Kenneth, Øyvind (meg), Even

Kommende båtboer Charlotte

Jeg seilte fra Senja til Harstad sammen med Charlotte som er en fjern slektning av Martin (som har seilt mye med både Duen og Duen II)




Hun har kjøpt seg seilbåt i Bergen og skal seile den opp nå i sommer for å bo i den i Tromsø. Slike folk har jeg sansen for, de som tar steget videre fra å være drømmere til å bli "gjørere"

I Harstad kom resten av helgens mannskap. Else Mari som jeg kjenner fra Radich, Kenneth som jeg har jobbet med i kystvakta. Og ikke minst knoll og tott som egentlig heter Gerhard og Even.

Gerhard og Even har blitt shanghaiet til Svalbard-seilasen. De stod allerede på mannskapslisten som er sendt til sysselmannen så jeg var veldig spent på om de ville fungere ombord, både på det sosiale og seiling.

Uten F

Siden vi skulle dra tidlig neste morgen for å seile til Bjarkøya så gjorde vi det fornuftige å dra på stor-fylla i Harstad. Jentene ble ombord og kunne neste dag fortelle at vi hadde spillt musikk klokken fire om natta. Noe ingen av oss hankjønn klarte å huske. Dessuten var det en stor plakat av Tore Skoglund hengt opp på min lugar. Det påfunnet stod Even bak. Plakaten passet så bra på døra mi at den blir hengende der en stund til.

Den tidlige avgangen ble forsinket noen timer, etter at vi hadde spist frokost og tilsammen husket 40% av nattens bravader.

Else Mari fungerte som bås og lærte opp knoll og tott med knuter og pakking av seil. Charlotte og Kenneth ble dugelige ror-menn/kvinner på seilasen til Bjarkøya.

Vikingen Tore Hund bodde en stund på Bjarkøya før han døde og fikk en bauta reist etter seg og sin Ætte. Gerhard foreslo at vi skulle skrive en F fremfor Ætte på bautaen. Det droppet vi. Charlotte ble stedets "hund" etter et slag med kortspillet mattis som også blir kalt hund.

Vi hadde noen fine nord-norske vårdager med grilling og optimistisk bruk av hengekøye med kjelldressen på. Det er moro å ha muligheten til å besøke nærliggende områder med egen båt og treffe nye folk. Både knoll og tott er fortsatt med på å seile til Svalbard

Charlotte henger på fordekket

Bjarkøya by day

Om disse tre starter et band så er album-covret her

Til vanlig er Kenneth maskinsjef i kystvakta. 

Else Mari

Alle bilder er tatt av Charlotte

Tanker om å være amatør-ekspedisjonsleder

Å planlegge en Svalbard seilas kan gjøres på mange måter. Man kan foreksempel hoppe i båten og legge av sted uten å planlegge noe. Så seiler man i en kort uke til man kommer til Longyearbyen og drikker billig alkohol, før man snur og seiler hjem igjen. 

Hadde det bare vært så enkelt. Tenk om motoren stopper? tenk om seilene revner? Hvor langt kommer jeg med fulle dieseltanker? Hvordan skal jeg få værmelding når jeg ikke har mobil eller ICE-dekning? Hvordan ser skuta ut under vannlinjen? Kan en isbjørn komme seg opp i båten min mens vi ligger til ankers?

Slike spørsmål stiller jeg meg selv hele tiden. Når det er spurt så må jeg svare meg selv. Når jeg ikke klarer å svare meg selv må seg spørre noen andre eller lese meg opp på det. Bøker om temaene blir kjøpt og lest flittig. 

Her om natten hadde jeg en ekkel drøm. Vi var godt i gang med Svalbard-seilasen. Plutselig var det is på alle kanter og motoren ville ikke starte. Jeg var rådvill og hele mannskapet så spørrende på meg. Så våknet jeg, fuktig av kaldsvette men trygt i Valvågen. 

Mitt improviserte kontor

Et scenario som raskt kan skje hvis man er uforsiktig. Så her gjelder det å være godt forberedet med tilstrkkelig utstyr, god båt og kompetent mannskap.

Mannskap er et annet kapittel. Ideelt skulle alle vært ishavs-seilere av ypperste klasse. Men slike seilere vokser ikke på trær. Så jeg har heller måtte fokusere på personlige egenskaper hos potensielt mannskap. Praktiske folk med godt humør og sterk psyke er egenskaper som jeg har lett etter. Og håper jeg har klart å finne nå. Til helgen skal jeg seile med to stykk som blir med på seilasen med mindre det blir totalt kræsj. 

Helt siden jeg startet å snakke om Svalbard har det vært mange interessenter. Men mange har falt av lasset etterhvert som datoer og planer tar form. Det er ikke lett å få det til å klaffe med ferie, andre planer og økonomi. 

Økonomi er annen sak. Siden nyttår og frem til slipsetting har jeg brukt i over 60.000 NOK på flåte, EPRIB, satelitt-telefon, Vindgenerator, nye batterier, påhengsmotor, motordeler, Slipsetting, diverse mekanisk arbeid på båten. Og alle de "små" tingene man kjøper på Bilteama.

Vindgeneraoren er endelig ferdig montert

Og er det verdt det?

Om jeg hadde tatt litt andre valg i livet hadde jeg vært en aspirerende småbarnsfar nå. I rekkehus med trivelige naboer. Kanskje hadde jeg kjøpt en praktisk stasjonsvogn. Istedet velger jeg å bruke all min fritid på en snart 30år gammel flytende overpriset seilbåt.

Det er absolutt verdt det. I valget mellom å sitte og ha det koselig vil jeg heller ut å ha det gøy. Selv om det krever mye svette, bannskap, tapte forhold og masse penger. Så er alt verdt det når man bare får opp seilene og kan skru av motoren, høre på musikk og seile med spennende folk som man forsåvidt lærer å kjenne på en helt annen måte enn på land. 

Når snøfokken er tett og øynene er sliten etter å stirre på radaren, så føler jeg meg mye mer levende enn jeg ville gjort visst jeg sto og malte et stakittgjerde og pratet om været med nabo Jensen som akkurat hadde kjøpt seg en ny Volvo.