Himmelsk blåtur

Den nye Matrosen vår var fan av Himmeblå serien som gikk på NRK. Selv så hadde verken jeg eller Nils-Johan sett noe særlig på serien.

Himmelblå-øya Ylvingen var uansett en trivelig liten øy. Vi klarte ikke å proviantere ferskt brød men vi snublet over en eksentrisk pensjonert sjømann som nå hadde ett galleri i hagen sin med flotte olje-malerier. Og Videre innover på øya så utforsket vi gamle tysker-tunneler fra andre verdenskrig. Det var helt mørkt inne i dem og vi hadde ikke lommelykt. Jeg ledet ann og prøvde å bruke kamera som lommelykt. Blitsen lyste opp helge gangen fremfor oss i noen brøkdels sekunder. Man fikk følelsen av å være hovedpersonene i en skrekkfilm. Nazi zombiene var sikkert rett rundt hjørnet og ventet på oss. Kanskje det var derfor jeg ikke var tungbedt når Torill Marie ville snu og gå ut i sollyset.


I følge værmeldingen på yr.no så skulle det blåse opp til sørvest om noen få dager. Jeg var redd for at vi skulle bli værfast og ikke rekke frem til Trondheim i tide. Vi var nå kommet til 29 juli og siden jeg hadde avtalt å møte driftslederen i seilforeningen i Trondheim den fjerde august så hadde vi fem dager på oss.

Jeg hadde som sagt ikke fått bekreftet 100% at jeg fikk meg en båtplass. "Det ordner seg sikkert, men jeg kan ikke garantere noe" var ordene driftslederen brukte.

Vi dro fra Ylvingen på ettermiddagen og vi skulle seile så langt sørover som vi klarte.

Neste etappe skulle ta oss langt ut til sjøs, bort fra telefondekning internett og butikker. Men det
kommer det mer om i neste episode

Feel good

Matrosen Torill Marie på 23 år er også fra Senja, vi gikk på samme skole og hun har alltid vært bestevenninne med min lillesøster. Jeg kjente henne ikke så godt, men jeg lot henne være med fordi hun var veldig ivrig selv om jeg fortalte henne hvor liten og trang båten var. Hun ville ikke la seg skremme så lett og det likte jeg.

Fra Bodø til Jektvika i Rødøy kommune var det litt over 50 nautiske mil. De første timene fikk vi seilt litt før vi måtte starte den etterhvert så velbrukte Hondaen igjen.

I Jektvika besøkte vi en kollega av meg Trond Viggo. Han jobber som styrmann i kystvakten. Vi fortøyde ved reketråleren til faren hans. Gjestmildheten til Trond Viggo med var upåklagelig så det gjorde ingenting at vi måtte ligge værfast der en dag grunnet litt sterk sør-vestlig vind.

Neste etappe var helt idyllisk. Vi hadde nord, nord-østlig bris og sol. Vi dro tidlig fra Jektvika for å komme frem til Ylvingen før de ble mørkt. Dette ble også den lengste etappen vår, 70 nautiske mil skulle tilbakelegges.
Med spridde seil gjorde vi behagelige 4-5 knop. Det var ganske krevende for rormannen og balansere båten slik at vindøyet kom rett bak oss. Nå begynte jeg å savne en spinnaker eller i det minste en bom for å få skjøtepunktet til gennoa-seilet lenger ut. Båtshaken ante fred og ingen fare helt til den ble omgjort til en provisorisk genoa-bom.



















Været var så fint at overstyrmann Nils-Johan tok seg en lur i gummibåten som vi har på slep. Torill Marie ga han kameraet mitt og en håndholdt VHF. Så festet vi en fender i ankerlinen og rullet den helt ut. Vi slapp løs gummibåten fra moderskipet og krysset og jibbet rundt gummibåten mens Nils-Johan tok bilder. Etterpå seilte vi tett ved gummibåten og svingte oss inn slik at ankerlinen med fenderen kom nært nok til at gummibåt-kapteinen fikk tak i den og kunne dra seg inn til Duen.

Tett ved Sandnessjøen var det en del trafikk. Det er ikke alltid så lett å se om klarer å krysse kursen til ett skip som kommer inn fra siden. Som oftest så siktet jeg bare på akterenden av kryssende skip og lot de passere fremfor oss. Vi hadde god tid og stresset ikke. På kvelden kom vi frem til Ylvingen eller "Himmelblå-øya" som den også blir kalt.

I neste episode: Himmelsk blåtur

Forsøk 4

Fra sist episode så fikk vi motorstopp under innseilingen til Bodø

Når jeg dro i startsnoren for fjerde gang så laget Hondaen ett betryggende Wrrrooooooom brøl og vi hadde endelig full kontroll over DUEN igjen.

Nå la jeg merke til at hurtigbåten hadde skiftet kurs for å assistere oss. Men de dro videre når de såg at vi fikk start på motoren. Jeg tror nok at de som sto på broa der fikk seg en liten latter når de såg oss. Og jeg skammet meg over å ha gjort ett slikt kukkstykke men var samtidig glad for at vi klarte å komme oss ut av knipen.

Mens vi fortøyde DUEN til en gjestebrygge i Bodø kom ett par som luftet hunden sin. Damen i parret så medfølende på meg og spurte om vi nettopp kom inn. Jeg nikket. "da har dere nok hatt en tøff tur?"
"ja"

Nils-Johan og Martin spurte hva jeg hadde i ansiktet. Siden jeg ikke visste svaret så kjente jeg etter og oppdaget at jeg var hvit av havsalt siden jeg hadde fått mye sjøsprøyt i trynet. Da var det godt med en varm og lang dusj
Jeg og Martin tok oss en tur på byen. Men det ble ikke mer enn en irish coffee før jeg var så trøtt at jeg måtte legge meg.

Martin dro neste formidag. Jeg takket han for denne gang og ønsket han velkommen tilbake ved en senere anledning. Planen var å fortsette samme dag, men den nye matros/stuerten vår Toril Marie hadde klart å påskaffe seg en hjernerystelse.

Vi måtte bli en dag ekstra i Bodø for å vente på henne. I mens så traff jeg tilfeldigvis på en rødhåret kjenning fra kystvakta. James og den trivelige madammen hans var også i Bodø, de ble invitert ombord på øl og reker. Solen skinte og vi hadde det veldig trivelig selv om enkelte båtfolk med flere hestekrefter en hjerneceller kjørte forbi og plaget oss med hekkbølgene sine.

James ble midlertidig påmønstret som matros og hjalp oss med å forflytte DUEN nærmere sentrum-området. Der fant vi en hel kai som var ledig. Grunnen til at det var så få båter akkurat ved den kaien viste seg å komme fra en nærliggende reketråler. Der satt det en gjeng gutter i alderen 18 til 20 år og hadde vorspiel med høy musikk samtidig som de høylytt proklamerte rekesalget sitt med en megafon. Reketråleren lå merkelig fortøyd med slakk akter-tamp.

"HÆI DU, JA DU JA, VIL DU KJØPE RÆKA?" ropte de til forbipasserende.

En voksen mann var å snakket til dem og ba dem skjerpe seg. Dessuten kritiserte han sjømannskapet til gjengen siden de lå så dårlig fortøyd. Guttene bare lo av han. I ett skrekk-scenario så jeg for meg at fortøyningene deres løsnet og at den store tråleren knuste DUEN inn mot kaien.

Etterhvert så ble jeg offer for oppmerksomheten deres mens jeg koblet til landstrømmen.

"DU MÆ KABEL, VIL DU KJØPE RÆKA?" ropte de

"VIL DU HELLER FORTØYE BÅTEN DOKKER SKIKKELIG" svarte jeg irritert

Jeg ble møtt med latter. Og da rant det over for meg. Her lå det en gjeng fulle idioter og truet hjemmet mitt (Duen) og familien min (overstyrmann Nils-Johan)

Med raske bestemte skritt gikk jeg opp landgangen og bort til reketråleren. Til min overraskelse ble guttene stille og virket litt paff av mitt sinte oppmøte.

"koffer har dokker ikkje fortøyd båten dokkers skikkelig. Hves det bløs opp i natt så kan dokker løsne og drive oss i sænk"

Guttene sa at de brukte å ligge sånn mens de solgte reker men at hvis jeg ville så skulle de stramme akter-trossen. Dessuten så tilbydde de meg gratis reker. Nå roet jeg meg ned og skjønte at dette var bare djerve kjekke sønner av Norge som hadde seg en liten fest.

"jaja det e no låv å feste. Men dokker bråke litt før masse så vi skal forhale oss litt lenger inn. men kos dokker videre"

Mens vi forhalte enda en gang så strammet guttene aktertrossen sin og vinket vennlig når vi dro forbi. Da gikk det opp for meg hvor gammel jeg må ha hørtes ut med den lille talen min. Jeg smålo av meg selv.


Den ekstra dagen vi fikk i Bodø grunnet hjernerystelsen til matros/stuerten passet utmerket til å gjøre litt vedlikehold på båten, så vi dro på flymuseet i stedet.

Toril Marie kom etterhvert og både jeg og overstyrmann Nils-Johan var spente på hvordan ett kvinnfolk ville klare seg ombord i DUEN

Neste episode er en feelgood-episode med godvær-seiling

Spennende overfart til Bodø

Når de sørvestlige vindene roet seg litt ned så fortsatte vi vår ferd. Før vi kom til Leinesfjorden i Steigen så stoppet vi opp i en naturhavn som heter Straumshavn. Der lå vi ganske idyllisk fortøyd med akterenden i en blåse og baugen sikret via en wire i ett berg.

Vi var omringet av store fjell og vakker natur. Martin prøvde forgjeves å få fisk i ett nærliggende vann. Selv så brukte jeg vannet til ett morgenbad og før vi dro så fyrte vi opp en engangsgrill og hadde brunch.

Det som brøt idyllen var en telefonsamtale som gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var 100% garantert å få fremleid en båtplass i Trondheim. Jeg ble så irritert over at jeg ikke kunne få ett klart ja/nei slik at jeg eventuelt kunne snudd og tatt båten tilbake til Senja. Men jeg bestemte meg for å ta båten videre til Trondheim så får det bli som det blir

Eldar kom ombord ett par timer før ankomst i Leinesfjorden og fungerte som Los. Jeg og Eldar har tidligere jobbet sammen i Wilhelmsen. Da var vi elektriker og maskinist. Men nå var vi blitt kaptein og los.

Familien til Eldar hadde laget en kjempegod middag til oss og vi ble ganske godt oppvartet mens vi var der.

Overfarten til Bodø var ganske spennende og på slutten ganske hårette. Bølger, vær og vind prøvde å skubbe oss tilbake nordover. Ofte så slo bølgene over fordekket og sprayet meg i ansiktet.

Vi rullet såpass at krydderhyllen dro på sightseeing ned på dørken. Martin samlet alle krydderbøssene og holdt rundt dem mens han lå i sofaen og samtidig holdt seg selv fast.

Nils-Johan begynte å bli ganske bleik og stille. Han begynte å bli kraftig sjøsyk.

Martin sporte om vi kunne snu og mente at for hans del så var det ikke så veldig viktig at vi kom frem til Bodø samme dagen. Han kunne også meddele at han aldri hadde vært så redd før i sitt liv.

Hvis man ikke er vant til å være ute i litt røffe forhold. Så er kanskje ikke DUEN den beste båten å begynne på. Med sine 22ft så føler man se ikke så stor i forhold til storhavet. Jeg forklarte at en seilbåt ville rette seg opp automatisk hvis vi skulle kantre. Men han ble ikke helt be trygget av det.

Det hjalp heller ikke at han så at jeg pumpet ut ca 10 liter vann fra lensebrønnen. Martin så ut fra innredningen og der satt jeg med en pumpe som spydde ut bilgevann. "Tar vi inn vann!?"
"Nei, det er bare lenesevann som ligger nederst i båten" Sa jeg med en påtatt beroligende mine, selv om jeg var litt bekymret for at det kom såpass mye vann.

Siden bølgene fikk båten til å bevege seg ganske mye så frarådet jeg mannskapet å pisse over rekken siden det var lett å falle i vannet. Toalettet i forpiggen er ett mareritt å bruke i krapp sjø. Man må åpne tre ventiler for deretter å plassere seg bak ett lite forheng.

Martin klarte å kutte hånden sin mens han prøvde å åpne en slik ventil. Som siste utvei måtte han bare pisse inne i cockpit gropa. Mens dette foregikk så prøvde gummibåten seg på salto. Den kom seg bare halvveis rundt og ble liggende opp ned i vannet.

"Kan dokker........" Jeg fullførte ikke setningen. Nils-Johan lå å spydde over rekka og Martin pisset med blødende hender.

Gummibåten fikk bare ligge opp ned og skamme seg inntil videre.

Inntil videre ble ikke så lenge. Både Nils Johan og Martin tok seg pause fra oppkast og pissing for snu jollen. De var ett dyktig mannskap til tross for sjøsyke og forbigående sterk redsel.

Vanligvis vrir jeg gass hendelen på den trofaste Honda-motoren ca 75-80% rundt. Da har vi brukt kanskje en halv tank 7 timers gange. Siden vi dro ut med full tank så trodde jeg at dette skulle holde i massevis til Bodø. Men det viste seg at ved å skru hendelen til 85-90% så fordoblet vi bensinforbruket. Dette resulterte i at motoren stoppet rett utenfor innseilingen til Bodø.

Når det en ganske stresset kaptein Nilssen som ropte ut ordre. Lokket til bensintanken satt fast.

"FffffÅ UT SKIFTNØKKEL"

jeg fikk ett sett med fastnøkler

"NEI FAEN,ehhh FÅ EI TANG FRA DEN BLÅ VERKTØYKASSEN"

Martin åpner febrilsk opp benken og henter ut den blå verktøykassen.

"JA DEN VERKTØYKASSEN"

Siste utsagn var nok unødvenig. Martin hørte ikke hva jeg sa, så han slapp verktøykassen for stikke hodet ut døren slik at han kunne høre hva jeg sa.

"TANG FRA VERKTØYKASSEN FORT!"

Lokket til bensintanken ble omsider åpnet og bensin ble tømt ned.

Nå kunne jeg dra i startsnoren. Når man drar i startsnoren til en motor og ingenting skjer så føler man seg litt liten. Spesielt når man er nært land og bølgene prøver å skubbe deg opp i fjæra.

Nå forbannet jeg meg selv siden jeg ikke sjekka bensin-nivået underveis. Men irritasjonen over meg selv ble forflyttet til en motorbåt som passerte forbi uten å registrere at vi var i nød, men bare fortsatte nordover!

Trodde han liksom at jeg fyllte bensin fra en jerrykanne og dro startsnoren til påhengsmotoren så nært land for moro skyld?

Jeg fikk ikke tid til å irritere meg så veldig mye siden jeg hadde viktigere ting å konsentrere meg om. For å være helt sikker på at motoren skulle få bensin så tok jeg ut bensinslangen fra motoren og pumpet på slangen helt til det sprutet litt bensin på havet.

Nå var det ikke noe annet å gjøre enn å dra startsnoren. Startforsøkene blir presentert i kronologisk etterfølge med kommentarer og tankevandringer:

Forsøk 1: halv gass, ikke noe start. faen

Forsøk 2: tre kvart gass, ikke noe start. FAEN

Forsøk 3: Full choke og minimalt gass. FAEN! "FÅ OPP STORSEILET"

Fortsettelse følger.

I neste episode, Forsøk 4