Bryggeback mountain

Grunnen til alt bråket som nevnt i forrige innlegg var at Einar og Alex hadde bestemt seg for å sove utendørs under en fjellduk. De skulle ligge på bryggen.

Bryggen var glatt og dekket av snø. Stian og Silje motsatte seg heldigvis dette. Som skipper måtte jeg ta ansvar. Jeg hoppet ut av køyen og tok på meg en kjeldress før jeg sprang ut i cockpit og brølte ut ordre som om vi skulle vært i havsnød ute i stivkuling.

"EINAR LEGGER SEG I FORKABIN, ALEX I AKTERKABIN MED EN GANG. OM DET IKKE BLIR STILLT SKAL JEG FAEN MEG KASTE DERE PÅ HAVET"

Heldigvis gikk de å la seg inne i båten nå. Når jeg fikk roet meg litt så kom jeg frem til at jeg sikkert ikke hadde greid til å kaste dem på sjøen allikevel.

Fiksing av radar (Foto: Einar Eriksen)

Neste morgen ble hele seansen ledd av og alle var venner igjen. Einar og Alex fikk kallenavnene Grylls og Monsen. Etter en runde med påskeegg-rebus og fiksing av radar så dro vi videre mot Brekstad.

Til kai i Brekstad (Foto: Einar Eriksen)

Etter Brekstad gikk vi til Rødeberg ved stadsbygd før vi var hjemme igjen i Trondheim hvor jeg fikk en trist beskjed.

Mannskapforøkelse på en godværsdag

Humørsprederen Stian(V) og Tenkeren Snorre(H) Einar i midten

Fredag 6 april til lørdag 7 april 2012

I Kjørsvikbugen kom søskenbarnet mitt ombord. Han hadde også med seg kompisen sin Snorre. Stian har vært med å seilt tidligere i min forrige båt. Han kan beskrives som en humørspreder av dimensjoner. Mens Snorre er litt mer underfundig og stille.

Denne dagen var en fredag og jammen var det en fin dag. For første gang på hele påsketuren hadde vi sol, god sikt og en moderat Sidevind. Nå fikk jeg prøvd ett seil som jeg ikke har testet før. Jeg monterte opp kutterstaget og kutterseilet. Nå seilte vi avgårde i 5 til 7 knop med to forseil og storseilet helt oppe.

Tre seil på en gang! (Foto Einar Eriksen)

Jeg følte meg som en ordentlig seilskutekaptein med stort mannskap og masse seil oppe. Slike gode dager har jeg betalt for med tilsammen en uke med snøfokkseiling. Humøret mitt var på topp og jeg var veldig begeistret over å seile med tre seil samtidig

Alex som er litt mer laidback ble fasinert av at han nå kunne tisse over rekka i fart.

Alex som tisser (Foto: Einar Eriksen)

Foto: Einar Eriksen

Vi la oss til i Børøysund marina som ligger på Hitra. En kamerat fra klassen min bruker av og til å jobbe der som bartender og musikker. Han syntes det var veldig morsomt at jeg trengte to forsøk på å legge til kai. Heldigvis tok jeg bare på mitt "cool face" og latet som om det var meningen med to forsøk.

I tilknytning til marinaen er det en restaurant/pub som heter skuta. Her drakk vi mye øl. Jeg ble kjent med skipperen på nabobåten. Det var en lang smal seilbåt med teakdekk. Han bodde også ombord i båten sin og holdt til i Hemne hvor han jobber som tannlege. Med seg hadde han konen sin, en katt og en  hund. Vi ble sittende lenge å prate om praktiske ting som angår båtliv og diverse utfordringer med å bo i båt.

Mannen var ganske trivelig så derfor syntes jeg det var synd at jeg neste morgenen måtte gå bort til båten deres og beklage nachspiel-bråk fra vår side.

Siden skuta stengte lenge før vi var ferdig å drikke så hadde vi nachspiel ombord. Selv sloknet jeg klokken 3 men ble seinere vekket av Stian som ikke var så blid. Han sa at jeg måtte få slutt på bråket ellers så kom han til å ringe politi.

Motekrise på ringholmen

Rikard forlot oss i Kristiansund. I stedet kom Silje og hennes venn Alex ombord. Silje har bodd i kollektiv med søskenbarnet mitt og dessuten har vi reist sammen på Island. Alex er en snowboard dude med masse skjegg som alltid er glad.

Etter en tur på cafe med en god dose kaffe bestemte vi oss for å dra til Ringholmen som er litt nord-øst for Kristiansund.

Kaien var kortere enn båten min og det blåste sterk sidevind inn på styrbord. Heldigvis klarte vi å komme oss inntil uten for masse dilldall. 

Ringholmen er en liten øy med leiligheter og en stor stue tilknyttet turisme og fisketurisme. Men det så ut til å ha gått i stå siden vi ikke såg noen andre mennesker der. Helt til jeg plutselig traff på en mann som hadde samme kjeldress som meg selv. Han og konen eide en leilighet der og var egentlig i en hytte ikke så langt unna.

De fortalte at det ikke var noe særlig aktivitet der og at vi gjerne kunne benytte oss av kaien som vi allerede lå fortøyd til. Jeg regner med at det var våre matchende kjeldresser som førte til denne gjestfriheten.

Kjeldress-parret dro avgårde til hytten sin. Einar fisket litt, men det eneste han fikk var ett bildekk på kroken. Det var for seigt til å spise. Istedet laget vi hamburger og friterte poteter.

Siden det ikke var min tur å ta oppvasken satte jeg meg godt til rette og leste ett blad mens Silje og Einar ryddet av Bordet.
"Skal jeg kaste resten av potetene" spurte Silje
"kast dem i dass" svarte jeg åndsfraværende
"Hva! er du sikker"
"jah"

etter 2 min:
 "Øyvind, nå er dassen tett"

Og det var den. Jeg måtte åpne rørene etter pumpa. Der fant jeg forkalket bæsj og tørkepapir. Torky tørkerull løser seg visstnok ikke opp i vann.



Neste dagsetappe tok oss til sørenden av Smøla. Vi ankret der. Dagen etter skulle vi bli to personer til ombord. 

50 øringen var ikke død

Neste avsporing var hverken jeg eller Øyvind nummer to skyldig i. Mannskapet mitt i form av Rikard og Einar var på bussen i retning slippen. Men dessverre klarte bussen å kjøre av veien.

Einar  var med å seile med lille Duen i 2011 og jobber som freelance jounarlist. Med seg i bagen hadde han en samsung galaxy tab som han skal teste navigasjons apper med.


Rikard går i styrmannklassen min og jobber deltid som badevakt mens han gleder seg til å jobbe på linjefart i løpet av sommeren.

"vi sitter fast inne i en buss som har kjørt av veien....kan dokk hent oss? Helst ta med slegge" sa Rikard via telefon.

Riktig så dramatisk var det egentlig ikke. Men vi kjørte og hentet dem allikevel.


 les om ulykken her:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8059806

Mens Einar og Rikard pakket ut i båten takket jeg Øyvind nummer to slipp oppsett og nedsett. Dette var andre gang jeg har hatt båten på slipp der. Mens båten har stått på land har jeg fått sove i huset deres og blitt tatt hjertelig i mot av hele familien hans. Det er bra at det finnes gjestfrihet i verden.

Øyvind nummer to kjørte nå avsted på sin egen påskeferie. Mens jeg selv gikk ned til båten og forberedte meg til å seile i halvannen ukes tid til Kristiansund og tilbake til Trondheim.

Etter å ha plottet en rute mellom skjær og holmer ut fra Norddyrøya og Vestover mot Titran la vi av gårde.

Opprinnelig tenkte vi oss til Veiholmen på første legget. Men når vi kom utenfor Titran blåste det stiv kuling og det var ca 5 meter høye bølger. Fuck this tenkte jeg og la en ny kurs mot Titran gjestehavn.

Jeg og Rikard gikk oss en tur på Titran og snakket med lokalbefolkningen. De fortalte om Titran ulykken, ett fraflyttet fiskevær og en hermetikkfabrikk som brant ned. Igjen var det mange hytter og noen få fastboende.

En mann som hadde hytte på Titran fortalte om sin barndomstid når han vokste opp her. Han beskrev en havn full av fiskebåter, damer som jobbet på hermetikkfabrikken og en rekke skøyerstreker han og kompisene sine hadde funnet på i sin tid. Morsomt var historien om når de lurte seg inn under en utedass for å skyte med sprettert på de som gjorde sitt fornødende.

Etappen videre mot Kristiansund var preget av snøfokk og dårlig sikt. Og da skulle selvfølgelig radaren komme med feilmeldingen "no scanner input"

I Kristiansund var selvfølgelig sanitæranlegget stengt. Når vi ringte nummeret som stod opplyst på gjestehavnen kom vi til en småsur mann som skulle hatt seg et kurs innen kundebehandling. Det virker som om det er noen sure gamle gubber som styrer gjestehavnen der. Når jeg sporte om jeg måtte betale full pris selv om vi ikke hadde tilgang til vann, dass og dusj så fikk jeg følelsen av å ha bannet i kirken. SELVFØLGELIG var det full pris.

Som et siste stikk betalte jeg for plassen med 50 øringer og kronestykker.

En sporvogn til besvær

I klassen min er vi to stykker som heter Øyvind. Undertegnende har en seilbåt og han andre har en slipp. En slipp er en plass hvor man får båter opp av vannet. Det fungerer ved at en vogn står i en nedoverbakke på noen skinner.

Når det er høyvann så kjører man vognen ut i havet og plaserer en båt oppå. Deretter er det bare å dra vognen opp av vannet med båten opp på vognen. Ganske enkelt og greit egentlig.


Derfor var jeg litt skeptisk når den ellers så rolige Øyvid nummer to roper "næi det skal ikke gå ann"

På det tidspunktet satt jeg oppe på båten som var oppe på vognen og vi var på vei opp ut av vannet.

Øyvind nummer 2 begynner å løpe mot kontrollpanelet som styrer en motor som drar opp vognen. Jeg er sikker på at han tok personlig rekord på 60 meteren med den farten som han hadde.

Det viste seg at vognen hadde sporet av. Dermed måtte vi vente enda en dag med å få båten min opp av vannet. Neste dag gikk det helt greit. Og båten ble spylt for groe og annet gørr som liker å feste seg under vannlinjen.

Siden jeg måtte på skolen og den er i Trondheim og slippen er på Frøya så måtte jeg bo en uke på land hos kjæresten min. Det var tungvindt å bo en plass med ubegrenset mengde vann i kranene, mikrobølgeovn og mulighet for å dusje hver kveld. Uken gikk sakte mens jeg savnet lukten av diesel og parafinlamper.

Tilbake på Frøya fikk jeg påført nytt bunnstoff av typen jotun non stop blå. Se før og etter bilde under her. Gråstripen ved fenderlisten skal bli blå etterhvert.

Nå er båten klar for en heidundrende påskeseilas!