50 øringen var ikke død

Neste avsporing var hverken jeg eller Øyvind nummer to skyldig i. Mannskapet mitt i form av Rikard og Einar var på bussen i retning slippen. Men dessverre klarte bussen å kjøre av veien.

Einar  var med å seile med lille Duen i 2011 og jobber som freelance jounarlist. Med seg i bagen hadde han en samsung galaxy tab som han skal teste navigasjons apper med.


Rikard går i styrmannklassen min og jobber deltid som badevakt mens han gleder seg til å jobbe på linjefart i løpet av sommeren.

"vi sitter fast inne i en buss som har kjørt av veien....kan dokk hent oss? Helst ta med slegge" sa Rikard via telefon.

Riktig så dramatisk var det egentlig ikke. Men vi kjørte og hentet dem allikevel.


 les om ulykken her:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8059806

Mens Einar og Rikard pakket ut i båten takket jeg Øyvind nummer to slipp oppsett og nedsett. Dette var andre gang jeg har hatt båten på slipp der. Mens båten har stått på land har jeg fått sove i huset deres og blitt tatt hjertelig i mot av hele familien hans. Det er bra at det finnes gjestfrihet i verden.

Øyvind nummer to kjørte nå avsted på sin egen påskeferie. Mens jeg selv gikk ned til båten og forberedte meg til å seile i halvannen ukes tid til Kristiansund og tilbake til Trondheim.

Etter å ha plottet en rute mellom skjær og holmer ut fra Norddyrøya og Vestover mot Titran la vi av gårde.

Opprinnelig tenkte vi oss til Veiholmen på første legget. Men når vi kom utenfor Titran blåste det stiv kuling og det var ca 5 meter høye bølger. Fuck this tenkte jeg og la en ny kurs mot Titran gjestehavn.

Jeg og Rikard gikk oss en tur på Titran og snakket med lokalbefolkningen. De fortalte om Titran ulykken, ett fraflyttet fiskevær og en hermetikkfabrikk som brant ned. Igjen var det mange hytter og noen få fastboende.

En mann som hadde hytte på Titran fortalte om sin barndomstid når han vokste opp her. Han beskrev en havn full av fiskebåter, damer som jobbet på hermetikkfabrikken og en rekke skøyerstreker han og kompisene sine hadde funnet på i sin tid. Morsomt var historien om når de lurte seg inn under en utedass for å skyte med sprettert på de som gjorde sitt fornødende.

Etappen videre mot Kristiansund var preget av snøfokk og dårlig sikt. Og da skulle selvfølgelig radaren komme med feilmeldingen "no scanner input"

I Kristiansund var selvfølgelig sanitæranlegget stengt. Når vi ringte nummeret som stod opplyst på gjestehavnen kom vi til en småsur mann som skulle hatt seg et kurs innen kundebehandling. Det virker som om det er noen sure gamle gubber som styrer gjestehavnen der. Når jeg sporte om jeg måtte betale full pris selv om vi ikke hadde tilgang til vann, dass og dusj så fikk jeg følelsen av å ha bannet i kirken. SELVFØLGELIG var det full pris.

Som et siste stikk betalte jeg for plassen med 50 øringer og kronestykker.