Nedtur.no

Etter en fin seiltur far Harstad til Hals via Bjarkøya var det på tide å få opp båten på slipp. Vel oppe på land såg båten fin under vannlinjen. Ikke noe groe eller skjell på skroget. Propellen var tilgrodd men kjentes grei ut for mitt ukyndige blikk.

Iver på slippen kjente på propellen og fikk en bekymret mine. Han sa at det var litt slark i den og det var ikke helt bra. Jeg måtte spyle ned båten og få på nytt bunnstoff mens det var solskinn så jeg fikk ikke særlig tid til å fundere over det. Etter å spylt propellen ren for groe og skjell så kjente jeg på den selv. Jo det var slakk i den. 

Nostrodamus (min far) kom også kjørende etter jobb for å se. Hans dom var klar. Ny propell må inn. Etter litt googling fant jeg ut at en ny propell av samme typen kostet 25.000 NOK i 2004. Da var det sikkert ikke blitt billigere nå. 

Nytt bunnstoff er på. Trenger "kun" ny propell

Dette ble en blåmandag av dimmensjoner. I tilegg fikk jeg melding fra en av mannskapet som ikke kunne bli med til Svalbard alikavell. Gerhard hadde tenkt over saken og hadde andre ting å prioritere i sommer. Etter en lang dag på slippen kjørte jeg hjem til Valvågen. 

Mentalt sett var jeg nede i kjellerens kjeller. Jeg fryktet at jeg måtte avlyse hele Svalbardturen og prostituere meg for å råd til en ny propell. 

Men nå tok Nostrodamus en ny vending og gikk fra å være en konsekvensfokusert streng pappa til å være en støttende far som man ser i amerikanske familie filmer. 

"Øyvind, nå legger du til side alle negative tanker og fokuserer kun på hvordan du skal få tak i ny propell og få skuta i stand igjen"

Som sagt så gjort. Neste dag dro jeg til slippen med telefon fulladet. Først ringte jeg levrandøren av nåværende propell. Max prop. De kunne informere om de leverte ganske gode propellere og mitt problem skulle egentlig ikke forekomme. 

Alikavell var det slark i min propell like forbannet. Siden jeg har lest om rosabloggere som blir sponset av kosemetikk og klesfirmaer for hundretusenvis av kroner, kunne vel Max prop sponse meg med en ny propell. Men det fikk jeg ikke gehør for. Seile-blogging er ikke så lukrativt.

Hals slipp ga meg et bra tilbud på Gori 3-bladet forldepropell som er anderledes bygget opp en Max prop. Denne skal gi bedre fueløkonomi men dårligere havne-manøvrering. Og prisen ble bedre enn hos Max prop. Dermed var saken biff. Propell er bestillt sammen med ny aksling. 

Penger er blitt som ferskvare å regne etter alle de uforutsette utgifter jeg har hatt hittil i år. Jeg har investert mye i dyrt kjøpte erfaringer. 

Opptrapping til Svalbard og litt om sosial-seiling

Dagene går og gjøremålslisten blir stadig mindre til tross utventede ting som dukker opp. Nå er i hvertfall mannskapet helt benkers. Vi blir 4 stk på nord-mannskapet og 5 stk sør-mannskapet.

Senja - Svalbard
Øyvind
Even
Helge
Hanne

Svalbard -Senja
Øyvind
Even
Harald
Toril Marie
Gerhard

Jeg venter bare på tilbakemelding fra Sysselmannen slik at jeg får ordnet en SAR-forsikring. Og krysser fingre og tær for at det ikke skal dukke opp noe for "spennende" under slipp-setting. Båten skal nemlig opp av vannet i morgen for å få nytt bunnstoff og dessuten litt mekanisk arbeid. Nød-ror arrangement, forsterkning av rekkestøtter og motor-service skal utføres. Og dette må skje i løpet av en ukes tid før jeg skal på jobb.

Denne helgen samlet jeg sammen litt forskjellige folk og seilt litt i nærområdet her.

Fra Venstre: Else Mari, Gerhard, Kenneth, Øyvind (meg), Even

Kommende båtboer Charlotte

Jeg seilte fra Senja til Harstad sammen med Charlotte som er en fjern slektning av Martin (som har seilt mye med både Duen og Duen II)




Hun har kjøpt seg seilbåt i Bergen og skal seile den opp nå i sommer for å bo i den i Tromsø. Slike folk har jeg sansen for, de som tar steget videre fra å være drømmere til å bli "gjørere"

I Harstad kom resten av helgens mannskap. Else Mari som jeg kjenner fra Radich, Kenneth som jeg har jobbet med i kystvakta. Og ikke minst knoll og tott som egentlig heter Gerhard og Even.

Gerhard og Even har blitt shanghaiet til Svalbard-seilasen. De stod allerede på mannskapslisten som er sendt til sysselmannen så jeg var veldig spent på om de ville fungere ombord, både på det sosiale og seiling.

Uten F

Siden vi skulle dra tidlig neste morgen for å seile til Bjarkøya så gjorde vi det fornuftige å dra på stor-fylla i Harstad. Jentene ble ombord og kunne neste dag fortelle at vi hadde spillt musikk klokken fire om natta. Noe ingen av oss hankjønn klarte å huske. Dessuten var det en stor plakat av Tore Skoglund hengt opp på min lugar. Det påfunnet stod Even bak. Plakaten passet så bra på døra mi at den blir hengende der en stund til.

Den tidlige avgangen ble forsinket noen timer, etter at vi hadde spist frokost og tilsammen husket 40% av nattens bravader.

Else Mari fungerte som bås og lærte opp knoll og tott med knuter og pakking av seil. Charlotte og Kenneth ble dugelige ror-menn/kvinner på seilasen til Bjarkøya.

Vikingen Tore Hund bodde en stund på Bjarkøya før han døde og fikk en bauta reist etter seg og sin Ætte. Gerhard foreslo at vi skulle skrive en F fremfor Ætte på bautaen. Det droppet vi. Charlotte ble stedets "hund" etter et slag med kortspillet mattis som også blir kalt hund.

Vi hadde noen fine nord-norske vårdager med grilling og optimistisk bruk av hengekøye med kjelldressen på. Det er moro å ha muligheten til å besøke nærliggende områder med egen båt og treffe nye folk. Både knoll og tott er fortsatt med på å seile til Svalbard

Charlotte henger på fordekket

Bjarkøya by day

Om disse tre starter et band så er album-covret her

Til vanlig er Kenneth maskinsjef i kystvakta. 

Else Mari

Alle bilder er tatt av Charlotte

Tanker om å være amatør-ekspedisjonsleder

Å planlegge en Svalbard seilas kan gjøres på mange måter. Man kan foreksempel hoppe i båten og legge av sted uten å planlegge noe. Så seiler man i en kort uke til man kommer til Longyearbyen og drikker billig alkohol, før man snur og seiler hjem igjen. 

Hadde det bare vært så enkelt. Tenk om motoren stopper? tenk om seilene revner? Hvor langt kommer jeg med fulle dieseltanker? Hvordan skal jeg få værmelding når jeg ikke har mobil eller ICE-dekning? Hvordan ser skuta ut under vannlinjen? Kan en isbjørn komme seg opp i båten min mens vi ligger til ankers?

Slike spørsmål stiller jeg meg selv hele tiden. Når det er spurt så må jeg svare meg selv. Når jeg ikke klarer å svare meg selv må seg spørre noen andre eller lese meg opp på det. Bøker om temaene blir kjøpt og lest flittig. 

Her om natten hadde jeg en ekkel drøm. Vi var godt i gang med Svalbard-seilasen. Plutselig var det is på alle kanter og motoren ville ikke starte. Jeg var rådvill og hele mannskapet så spørrende på meg. Så våknet jeg, fuktig av kaldsvette men trygt i Valvågen. 

Mitt improviserte kontor

Et scenario som raskt kan skje hvis man er uforsiktig. Så her gjelder det å være godt forberedet med tilstrkkelig utstyr, god båt og kompetent mannskap.

Mannskap er et annet kapittel. Ideelt skulle alle vært ishavs-seilere av ypperste klasse. Men slike seilere vokser ikke på trær. Så jeg har heller måtte fokusere på personlige egenskaper hos potensielt mannskap. Praktiske folk med godt humør og sterk psyke er egenskaper som jeg har lett etter. Og håper jeg har klart å finne nå. Til helgen skal jeg seile med to stykk som blir med på seilasen med mindre det blir totalt kræsj. 

Helt siden jeg startet å snakke om Svalbard har det vært mange interessenter. Men mange har falt av lasset etterhvert som datoer og planer tar form. Det er ikke lett å få det til å klaffe med ferie, andre planer og økonomi. 

Økonomi er annen sak. Siden nyttår og frem til slipsetting har jeg brukt i over 60.000 NOK på flåte, EPRIB, satelitt-telefon, Vindgenerator, nye batterier, påhengsmotor, motordeler, Slipsetting, diverse mekanisk arbeid på båten. Og alle de "små" tingene man kjøper på Bilteama.

Vindgeneraoren er endelig ferdig montert

Og er det verdt det?

Om jeg hadde tatt litt andre valg i livet hadde jeg vært en aspirerende småbarnsfar nå. I rekkehus med trivelige naboer. Kanskje hadde jeg kjøpt en praktisk stasjonsvogn. Istedet velger jeg å bruke all min fritid på en snart 30år gammel flytende overpriset seilbåt.

Det er absolutt verdt det. I valget mellom å sitte og ha det koselig vil jeg heller ut å ha det gøy. Selv om det krever mye svette, bannskap, tapte forhold og masse penger. Så er alt verdt det når man bare får opp seilene og kan skru av motoren, høre på musikk og seile med spennende folk som man forsåvidt lærer å kjenne på en helt annen måte enn på land. 

Når snøfokken er tett og øynene er sliten etter å stirre på radaren, så føler jeg meg mye mer levende enn jeg ville gjort visst jeg sto og malte et stakittgjerde og pratet om været med nabo Jensen som akkurat hadde kjøpt seg en ny Volvo.

Avslutning av Lyngen Ski and Sail

Ski and sail Lyngen

28 mars,

På grunn av dårlig værmelding fremover ville vi komme oss til Tromsø en dag ekstra før det som var planlagt. 

Vi hardde mannskapsutveksling med Impuls. Irmelin kom til oss og Eirik dro sammen med Stian. Eirik så ganske sliten ut, pølsemytteri er visst en slitsom afære. Men han tok med seg kamera for å ta bilder av Duen II under seil

Denne seilføringen ble tidvis for mye når katevindene kom

Jeg merket at Irmelin var vant til å seile småbåt. Hun tok raskt initiativ til å ta inn fendre og kveile trosser. Det var tid for en uformell regatta mellom båtene. Vi fikk oppp storseilet, rullet ut genua og heiste stagseilet. Vi gled stødig fra Impuls. De startet motoren og sirklet rundt oss mens de tok noen bilder.

Ut på dagen fikk vi igjen oppleve kastevinder. Kun med kutterfokk og tre-revet storseil måtte vi gi ut på storseilskjøtet for å ha kontroll på skuta. Snøfokk kom også og gjorde at vi kun så 50 meter fremfor oss. Jeg startet radaren og sjekket plotteren som har AIS-motager for å ha overblikk over andre skip rundt oss. 

Denne greia er gull verdt i slikt vær

Stemningen var god, vi sang shanty-låter og følte oss trygge til tross for dålig sikt. Impuls var bak oss før snøfokket kom. Men plutselig var de fremfor oss. Nå var jeg glad for at jeg holdt utkikk. De var vanskelig å se på radaren.

Meg til venstre og Irmelin til høyre. Vi handler visst på samme klesbutikk

Innseilingen til Nordlennangen gikk via en smal fjord. Men vi kunne ikke se land på grunn av snøfokket. Nå tok jeg over roret, det var vanskelig å styre etter radaren. Bildet er litt forsinket så man må svinge litt før bildet får oppdatert seg ferdig. Kartplotteren mente at vi var på land, så den kunne jeg ikke stole på lenger. 

Etter fortøyning og midag ble det en tidlig kveld. 

29 mars. 

Ankom Tromsø og ble sittende ombord og pilse sammen med Impuls. Vi levde i vår egen verden og orket ikke gå på byen. 

30 mars. 

Vi gikk skitur på bortover ski. Martin klarte å brekke staven sin. Men Eirik hadde gaffateip, jeg hadde kniv så vi spjelket det sammen. Kristin viste oss riktig langrennsteknikk, for nå var vi på som hun sa "på mitt teritorium" Hun gikk fremst og viste frem riktig teknikk, bak kom vi guttene og  fulgte nøye med. At hun hadde tettsittende skibukse og sprettrumpe hadde ikke noe med saken å gjøre.

Teknikkopplæring på gang

"følger du med Øyvind?"

"ja" svarte jeg

Vi nærmet oss slutten på vårt lille påske-eventyr. Både Kristin og Hanne fikk tilbud om å være med til Svalbard. Begge imponerte på sitt vis. Hanne kunne styre stødig i sterk vind og ble flink med seilopperasjoner. Kristin sin hovedstyrke var å organisere landekspedisjoner. Men hun var fortsatt godt dugende på seil og roret. 

På kvelden dro vi ut på lvet. På rorbua fikk vi et bord, det var livemusikk og god stemning. Stille satt jeg nøt selskapet av trivelige folk og mersmaken av en vellykket påsketur. Etterhvert ble jeg dritings i likhet med alle de andre.

Eirik fant noe under en sofapute. For å skåne hans uskyldige sinn sa jeg at det var en ballong

Siste dagen ble brukt til vasking og bading i havet. Sistnevnte var kaldt og litt flaut siden mange turister begynnte å ta bilder. Eirik innførte bruk av vaskehatter og vaskepils.

Martin med vaskehatt

Alt i alt var det en kjempeflott tur. Det var ekstra gøy at vi var to båter som seilte sammen og kunne besøke hverandre. Mannskapet gikk godt sammen og ble fin gjeng. Tusen takk til alle sammen som ble med.

God gjengen! fra venstre: Kristin, Eirik, Martin, Hanne, Øyvind (fremst)

Ski and sail lyngen 26 og 27 mars

Duen II Senja 11 april
Lyngen ski and sail

Tirsdag 26 april fortsatte vi vår ferd. Vi skulle nå gå til Lyngseidet. Jeg rigget til kutterstaget og monterte på en fokke får å få bedre krysse-egenskaper. Vi skulle nemlig ha en del motvind. 

Vi startet samtidig som Impuls, de gikk for motor. Men etter mange timer med mye kryssing og ikke så altfor mye fremgang ringte Stian fra Lyngseidet og spurte om vi hadde bommet på havnen eller noe siden vi ikke var kommet frem enda. Som den industri-seileren jeg er så startet jeg opp den trofaste (bank i bordet) Volvo Pentaen og steamet til Lyngseidet.

Vel fortøyd i Lyngseidet

Etter en bedre midag diskuterte vi planen for neste dag. Etter gårsdagen topptur kunne vi trygt konstatere at det var sprik i ferdighetene i gruppen. Eirik og Kristin ville ta fergen til Olderdalen for å bestige Giilivarri 1600 m høg. Mens Martin, Irmelin og jeg ville prøve skitrekket for å skåne støle bein og føtter. 

Av prinsipp ville ikke AD og HD (Kristin og Eirik) bruke et skitrekk når vi var på en ski and sail tur. Men jeg ville ikke av prinsipp bruke ferge for å komme meg frem til en topp. Der jeg la mest vekt på "sail" i ski and sail. Så vi bestemte oss for å dele oss opp i to hold neste dag, uten at vi var uvenner av den grunn.

Onsdag 27 april. Eirik og Kristine var tidlig oppe for å rekke den første fergen. Jeg inviterte Stian og Irmelin over på frokost. Vi hadde en lang og god frokost med hjemmelaget tomatsild og selvplukket moltebærsyltetøy. Etterfulgt av mye kaffe. 

Til slutt kom vi oss ut av båten med alt av skiutstyr. Vi ante litt ugler i mosen når vi spurte lokalbefolkningen etter veien til trekket. Klukkelatter og luresmil peikte oss frem. Det viste seg å være et barnetrekk. Men det passet meg egentlig ganske bra.

Eirk og Kristin venter på fergen

På kvelden satt vi slitne ombord i Duen II. Eirik og Kristien hadde hatt en kjempeflott tur.

 Vi hadde hørt rykte om en konsert med aristen Elg fra bandet "Dance with a stranger" Det var dalende stemning for å dra på den. Helt til Stian kom, kledd for fest med smittende humør fikk han oss til å dusje og dra på konsert.

Elg leverte varene, men utestedet var en trasig afære. Når elg hadde pause så tok stedets DJ og spillte musikk som Alice Deejay og Dr Bombay kjempehøyt over anlegget selv om det var lite folk. Og de som var der satt å snakket. Vi gjorde det som seg hør og bør. Nemlig å sende noen sure blikk istedet for å be henne dempe bråket. Er det ikke slik vi nordmenn sier fra om dårlig service?

Det ble litt afterskistemning når en dame som kanskje var 10 år eldre enn meg kom bort med et lurt blikk og sa at hun hadde sett meg i bakken når hun var der med sønnene sine på 8 år.  Spesielt Stian mente at jeg burde satse på henne. Men jeg følte meg ikke helt klar til å bli reservepappa riktig enda. 

Når vi skulle gå, så foreslo Eirik at vi skulle fyre i gang engangsgrillen på kaia. Det stemte jeg imot siden det ville ta så lang tid og vi skulle opp tidlig neste dag for å ha medstrøm. Eirik så for første gang på turen irritert ut. Uten å si noe stakk han avgårde. Jeg og Martin kjøpte hver vår kjipe pølse før vi alle gikk tilbake mot kaia. Eirik var fortsatt ikke å se, til gjengjeld så vi flammer på kaia!

Det var Eirik som var i full gang med å fyre opp engangsgrillen. Humøret hans var tilbake og han sa halveis unnskyldene at han desverre måtte ta en sjefsavgjørelse når det kom til pølsene. Vi fikk oss alle en god latter av pølsemytteriet hans. Vi ble alle mett også fikk vi sett et flott nordlys. Stemingen var som tatt ut av en Disney film.

Det endte opp med at vi ikke kom oss til køys før klokken 04.00 og vi skulle seile før klokken 07.00

Jeg fikk alle opp etter noen få timers søvn ved hjelp av ukonvensjonelle metoder. Nemlig å spille Scooter høyt over anlegget.

Ombord på Impuls var det stille når jeg banket på luken dems. Stian kom ut med trøtt ansikt og sa at han måtte si meg noe. 

"ja ha" sa jeg litt forfjamset

"æ så dæ i bakken" svarte han lurt mens han hermet etter "MILFen" 

Min version av Lyngenturen

Duen II Senja 7 april

ski and sail Lyngen

Mandag 25 mars skulle vi prøve oss på vår første topptur. Kristin gikk fra å være litt passiv ombord (sjøsyk) til å være ekspedisjonsleder på toppturen vår til storhaugen som var i underkant av 1200 meter høy. Dette skulle være en enkel topp som var tilnærmet skredsikker. 

Kristin fikk oss alle til å teste skredsøkerne mot hverandre, hun så til at alle hadde spader og søkestang.  Samt at hun gjorde litt mer moderlige ting som å tipse alle om a ha nøtter og sjokolade lett tilgjengelig. Så startet vi oppstigningen. Martin og jeg hadde ikke tatt oss råd til å investere i skikkelige randonee ski. Vi brukte truger og bærte skisko og karvingski i ryggsekk. 

Vi ble raskt liggende bakerst i sporet. Skisporet etter de andre var smalere enn våre truger. Vi måtte subbe oss fremover. Med tunge ski på ryggen og føtter som er vant til ståing på skipsdekk og litt riggklatrinosg så ble dette raskt særdeles tungt. 

Resten av gruppen tok skiene til meg og Martin for å hjelpe oss. Etter ca 3 timer hadde vi en liten pause. Jeg trodde at vi så toppen. Men Kristin kunne fortelle i en irriternde positiv mine at "nei toppen ser vi kanskje om 4 timer" Nå var jeg så sliten at jeg hoppet mange hakk i mitt vanlige følelsessregister. Både irritasjon, sinne og frustrasjon hoppet jeg lett over og gikk rett på depresjon. Det var like før jeg begynnte å grine. 

Stian hadde anlagt sprettrompe til bildebruk

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Men samlet mer viljestyrke for å nå den helsikkes toppen. Til tross for slit så tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten. Langt der nede kunne jeg skimte Duen II der hun lå godt fortøyd, med øl i barskapet og en varm diesel ovn. 

Over meg lengre opp i sporet så jeg bakenden til Kristin som lett gikk oppover mot fjelltoppen. Skiene mine var på hennes ryggsekk, uten at det påvirket henne i nevneverdig grad. 

Omsider var vi oppe på toppen. Den siste timen var det bare inngrodd stahet som drev meg fremover. Men nå var vi på toppen og skulle slappe av og nyte utsikten før vi satte utfor.

Nei, slik ble det ikke, snøfokk og kulde gjorde at vi ikke kunne sitte så lenge. Så her var det bare å få seg skiskoene, skia og sette utfor. Til og begynne med var sikten veldig dårlig i snøfokket. Men lenger ned klarnet det. 

Kristin i sitt ess

Etter mye fall og bannskap var jeg nesten nede fra toppen. Men så stuper jeg kråke forover med skiene dypt ned i snøen. Kun en ski er igjen når jeg reiser meg opp. Vi brukte lang tid, nesten en halvtime på å finne den skia mi etter å ha grevd opp flere kubikk med snø. 

Ombord i Duen II var jeg så sulten at jeg kunne spist en selvdødd hest. Men det ble pizzarester med ris oppå. Topptur Kristin sa at hun ikke var sulten siden hun spiste 2 brødskiver på toppen av fjellet!

Film fra Lyngenturen

Eirik har redigert sammen en flott film fra turen vår. Den kan sees her:

http://www.youtube.com/watch?v=GusQLIUU5SI&feature=youtu.be

Duen II Senja 3. april 2013

Ski and Sail Lyngen

Mens jeg ventet på mannskapet gjorde jeg litt småting ombord i båten. Jeg fikk blant annet kjøpt en påhengsmotor til jollen. Den var litt tungstartet helt til jeg oppdaget at bensinentanken var avstengt. En gjeng av byens litt slitne gladgutter kom med muntre tilrop fra kaia, hvor de satt i skjul og hadde en liten fest midt på dagen. 

Hanne fant seg godt til rette bak roret

Hanne kom først, etterfulgt av Eirik og Kristin. Alle hadde med særdeles mye bagasje som vi måtte stue nøye. Jeg var usikker på hvordan vi skulle sikre skiutstyret.  Men det beste var å montere det vertikalt langs vantene. Det ble forsåvidt Kristin og Eirik sin oppgave siden de hadde dyrest utstyr og dermed de mest nøye til å sikre det.

Martin til venstre og Kristin til høyre

Etter at sistemannen Martin kom ombord så la vi avgårde. Første natten ble tilbragt for anker ved Nipøya, ca 8 nm sør-øst for Tromsø. Jeg ble ikke helt venn med ankeralarmen, den vekte meg unødvendig 3 ganger i løpet av natten. Men vi lå godt, til tross for mye vind.

søndag 24 mars satte vi kursen mot Djupvik hvor vi skulle på vår første topptur. Underveis ble vi tatt igjen av seilbåten Impuls med kaptein Irmelin og matros Stian. 

Disse to skapningene traff på Radich, de var medseilere på atlanterhavskrysningen ifjor. Og i tretti varmegrader og solskinn sa de at de skulle seile en 32 fots bavaria fra Bergen til Tromsø i februar måned. Dette trodde jeg ikke noe særlig på, men jammen meg var de nå ved siden av oss.

Vi ønsket dem velkommen med å ha en snøballkrig mellom båtene. Vi stillte oss på fordekket og kastet noen bredsider med snøballer på dem, (eller etter dem)

Kapteinen tar dekning for å unngå snøballer

Fremme i Djupvik inviterte vi Stian og Irmelin ombord på midag og ankerdram. Duen II og Impuls sitt mannskap gikk godt sammen og stemningen var satt for en fin påskeseilas. Neste dag skulle vi på topptur, der Kristin var i sitt ess.