Sklinna fyr

Ut fra Ylvingen tok vi en noe utradisjonell rute. I stedet for å gå den indre lei ved Rørvik så siktet vi oss inn på Sklinna fyr.

Sklinna fyr var i drift helt frem til 2004 og ligger ca 10 nautiske mil fra nærmeste fastland. Så langt ute til sjøs var vi veldig utsatt for vær og vind i vår lille Duen. Værmeldingen fra YR.no spådde medvind på 5 ms. Og neste dag såg heller ikke så dum ut.

Vi gjorde bra fart fremover mot Sklinna. Kartplotteren og loggen viste 6 knop. Været ble større og båten krenget mer en det som var innenfor komfort-sonen vår. Her måtte det foretas ett seilskifte.

Fremme på fordekket angret jeg på jeg ikke hadde kjøpt sikkerhetseler slik at jeg kunne klipset meg fast til båten. En mann-over-bord-situasjon var noe vi ofte hadde diskutert. Med påhengsmotoren hevet og alle seil oppe så ville det tatt lang tid før Torill Marie og Nils-Johan hadde klart å plukke meg opp igjen. Hvis de i det hele tatt hadde klart å finne meg igjen mellom bølgene.

Torill Marie løsnet opphaleren til forseilet og jeg låste føttene mine rundt rekkverket mens jeg dro ned det blafrende seilet med begge hendene mine. Seilet ble stuet bort og erstattet med en kryss-fokke. I tillegg så satte vi ett rev på storseilet. Nå slapp vi den litt for spennende krengingen og farten var fortsatt den samme.

Bølgene begynte å bli litt større. De lange døningene løftet oss opp til vi tippet over og surfet i stor fart nedover. Det ble ny farts-rekord. Vi var oppe i 9.3 knop nede i en bølgedal. Dette var skikkelig seiling! Vi var oppspilte og følte oss ekstra tøff som taklet disse forholdene i vår lille båt. Det var krevende å være rormann nå. Strømmen rundt roret gjorde ror-kulten tung.

Etter mange timer med tøffing-seiling vi fremme. Sklinna fyr ligger veldig godt beskyttet og vi fortøyde oss i en stor bøye.

Så langt ute til sjøs hadde ikke Torill Marie dekning på telefonen sin. Hun lånte min for å sende melding hjem til moren sin om at alt var i orden. Hun skrev at vi var ved Sklinna fyr.

Når vi hadde lagt oss til køys og roet oss ned så kom tvilen krypende.

Hva var det jeg drev på med? Var det ikke en for stor risiko å legge så langt ut med den lille båten vår. Var eventyrlysten vår gått over til å bli dumdristig? Tenk om været slo om og vi ble liggende værfast her.

Sakte men sikkert fikk jeg overbevist meg selv om at ved å ta denne ruten så unngikk vi en veldig trafikkert lei og været var jo innenfor vår håndteringevne.

Moren til Torill Marie (Sigrunn) hadde i mellomtiden fått meldingen som var sendt fra min telefon. Hun hadde tydeligvis sjekket på google earth hvor vi var. På grunn av dårlig dekning fikk jeg ikke svaret hennes før klokken 3 om natta "Hva i all verden gjør dere så langt til sjøs?" skrev hun.

Sigrunn var lærerinnen min på mellomtrinnet. Når jeg sovnet igjen så hadde jeg ett mareritt hvor jeg var 14 år og settingen var tysktime anno 1999. Men i stedet for å få tilsnakk for å ikke følge med i timen så fikk jeg kjeft for å seilt datteren hennes så langt til sjøs.

Himmelsk blåtur

Den nye Matrosen vår var fan av Himmeblå serien som gikk på NRK. Selv så hadde verken jeg eller Nils-Johan sett noe særlig på serien.

Himmelblå-øya Ylvingen var uansett en trivelig liten øy. Vi klarte ikke å proviantere ferskt brød men vi snublet over en eksentrisk pensjonert sjømann som nå hadde ett galleri i hagen sin med flotte olje-malerier. Og Videre innover på øya så utforsket vi gamle tysker-tunneler fra andre verdenskrig. Det var helt mørkt inne i dem og vi hadde ikke lommelykt. Jeg ledet ann og prøvde å bruke kamera som lommelykt. Blitsen lyste opp helge gangen fremfor oss i noen brøkdels sekunder. Man fikk følelsen av å være hovedpersonene i en skrekkfilm. Nazi zombiene var sikkert rett rundt hjørnet og ventet på oss. Kanskje det var derfor jeg ikke var tungbedt når Torill Marie ville snu og gå ut i sollyset.


I følge værmeldingen på yr.no så skulle det blåse opp til sørvest om noen få dager. Jeg var redd for at vi skulle bli værfast og ikke rekke frem til Trondheim i tide. Vi var nå kommet til 29 juli og siden jeg hadde avtalt å møte driftslederen i seilforeningen i Trondheim den fjerde august så hadde vi fem dager på oss.

Jeg hadde som sagt ikke fått bekreftet 100% at jeg fikk meg en båtplass. "Det ordner seg sikkert, men jeg kan ikke garantere noe" var ordene driftslederen brukte.

Vi dro fra Ylvingen på ettermiddagen og vi skulle seile så langt sørover som vi klarte.

Neste etappe skulle ta oss langt ut til sjøs, bort fra telefondekning internett og butikker. Men det
kommer det mer om i neste episode

Feel good

Matrosen Torill Marie på 23 år er også fra Senja, vi gikk på samme skole og hun har alltid vært bestevenninne med min lillesøster. Jeg kjente henne ikke så godt, men jeg lot henne være med fordi hun var veldig ivrig selv om jeg fortalte henne hvor liten og trang båten var. Hun ville ikke la seg skremme så lett og det likte jeg.

Fra Bodø til Jektvika i Rødøy kommune var det litt over 50 nautiske mil. De første timene fikk vi seilt litt før vi måtte starte den etterhvert så velbrukte Hondaen igjen.

I Jektvika besøkte vi en kollega av meg Trond Viggo. Han jobber som styrmann i kystvakten. Vi fortøyde ved reketråleren til faren hans. Gjestmildheten til Trond Viggo med var upåklagelig så det gjorde ingenting at vi måtte ligge værfast der en dag grunnet litt sterk sør-vestlig vind.

Neste etappe var helt idyllisk. Vi hadde nord, nord-østlig bris og sol. Vi dro tidlig fra Jektvika for å komme frem til Ylvingen før de ble mørkt. Dette ble også den lengste etappen vår, 70 nautiske mil skulle tilbakelegges.
Med spridde seil gjorde vi behagelige 4-5 knop. Det var ganske krevende for rormannen og balansere båten slik at vindøyet kom rett bak oss. Nå begynte jeg å savne en spinnaker eller i det minste en bom for å få skjøtepunktet til gennoa-seilet lenger ut. Båtshaken ante fred og ingen fare helt til den ble omgjort til en provisorisk genoa-bom.



















Været var så fint at overstyrmann Nils-Johan tok seg en lur i gummibåten som vi har på slep. Torill Marie ga han kameraet mitt og en håndholdt VHF. Så festet vi en fender i ankerlinen og rullet den helt ut. Vi slapp løs gummibåten fra moderskipet og krysset og jibbet rundt gummibåten mens Nils-Johan tok bilder. Etterpå seilte vi tett ved gummibåten og svingte oss inn slik at ankerlinen med fenderen kom nært nok til at gummibåt-kapteinen fikk tak i den og kunne dra seg inn til Duen.

Tett ved Sandnessjøen var det en del trafikk. Det er ikke alltid så lett å se om klarer å krysse kursen til ett skip som kommer inn fra siden. Som oftest så siktet jeg bare på akterenden av kryssende skip og lot de passere fremfor oss. Vi hadde god tid og stresset ikke. På kvelden kom vi frem til Ylvingen eller "Himmelblå-øya" som den også blir kalt.

I neste episode: Himmelsk blåtur

Forsøk 4

Fra sist episode så fikk vi motorstopp under innseilingen til Bodø

Når jeg dro i startsnoren for fjerde gang så laget Hondaen ett betryggende Wrrrooooooom brøl og vi hadde endelig full kontroll over DUEN igjen.

Nå la jeg merke til at hurtigbåten hadde skiftet kurs for å assistere oss. Men de dro videre når de såg at vi fikk start på motoren. Jeg tror nok at de som sto på broa der fikk seg en liten latter når de såg oss. Og jeg skammet meg over å ha gjort ett slikt kukkstykke men var samtidig glad for at vi klarte å komme oss ut av knipen.

Mens vi fortøyde DUEN til en gjestebrygge i Bodø kom ett par som luftet hunden sin. Damen i parret så medfølende på meg og spurte om vi nettopp kom inn. Jeg nikket. "da har dere nok hatt en tøff tur?"
"ja"

Nils-Johan og Martin spurte hva jeg hadde i ansiktet. Siden jeg ikke visste svaret så kjente jeg etter og oppdaget at jeg var hvit av havsalt siden jeg hadde fått mye sjøsprøyt i trynet. Da var det godt med en varm og lang dusj
Jeg og Martin tok oss en tur på byen. Men det ble ikke mer enn en irish coffee før jeg var så trøtt at jeg måtte legge meg.

Martin dro neste formidag. Jeg takket han for denne gang og ønsket han velkommen tilbake ved en senere anledning. Planen var å fortsette samme dag, men den nye matros/stuerten vår Toril Marie hadde klart å påskaffe seg en hjernerystelse.

Vi måtte bli en dag ekstra i Bodø for å vente på henne. I mens så traff jeg tilfeldigvis på en rødhåret kjenning fra kystvakta. James og den trivelige madammen hans var også i Bodø, de ble invitert ombord på øl og reker. Solen skinte og vi hadde det veldig trivelig selv om enkelte båtfolk med flere hestekrefter en hjerneceller kjørte forbi og plaget oss med hekkbølgene sine.

James ble midlertidig påmønstret som matros og hjalp oss med å forflytte DUEN nærmere sentrum-området. Der fant vi en hel kai som var ledig. Grunnen til at det var så få båter akkurat ved den kaien viste seg å komme fra en nærliggende reketråler. Der satt det en gjeng gutter i alderen 18 til 20 år og hadde vorspiel med høy musikk samtidig som de høylytt proklamerte rekesalget sitt med en megafon. Reketråleren lå merkelig fortøyd med slakk akter-tamp.

"HÆI DU, JA DU JA, VIL DU KJØPE RÆKA?" ropte de til forbipasserende.

En voksen mann var å snakket til dem og ba dem skjerpe seg. Dessuten kritiserte han sjømannskapet til gjengen siden de lå så dårlig fortøyd. Guttene bare lo av han. I ett skrekk-scenario så jeg for meg at fortøyningene deres løsnet og at den store tråleren knuste DUEN inn mot kaien.

Etterhvert så ble jeg offer for oppmerksomheten deres mens jeg koblet til landstrømmen.

"DU MÆ KABEL, VIL DU KJØPE RÆKA?" ropte de

"VIL DU HELLER FORTØYE BÅTEN DOKKER SKIKKELIG" svarte jeg irritert

Jeg ble møtt med latter. Og da rant det over for meg. Her lå det en gjeng fulle idioter og truet hjemmet mitt (Duen) og familien min (overstyrmann Nils-Johan)

Med raske bestemte skritt gikk jeg opp landgangen og bort til reketråleren. Til min overraskelse ble guttene stille og virket litt paff av mitt sinte oppmøte.

"koffer har dokker ikkje fortøyd båten dokkers skikkelig. Hves det bløs opp i natt så kan dokker løsne og drive oss i sænk"

Guttene sa at de brukte å ligge sånn mens de solgte reker men at hvis jeg ville så skulle de stramme akter-trossen. Dessuten så tilbydde de meg gratis reker. Nå roet jeg meg ned og skjønte at dette var bare djerve kjekke sønner av Norge som hadde seg en liten fest.

"jaja det e no låv å feste. Men dokker bråke litt før masse så vi skal forhale oss litt lenger inn. men kos dokker videre"

Mens vi forhalte enda en gang så strammet guttene aktertrossen sin og vinket vennlig når vi dro forbi. Da gikk det opp for meg hvor gammel jeg må ha hørtes ut med den lille talen min. Jeg smålo av meg selv.


Den ekstra dagen vi fikk i Bodø grunnet hjernerystelsen til matros/stuerten passet utmerket til å gjøre litt vedlikehold på båten, så vi dro på flymuseet i stedet.

Toril Marie kom etterhvert og både jeg og overstyrmann Nils-Johan var spente på hvordan ett kvinnfolk ville klare seg ombord i DUEN

Neste episode er en feelgood-episode med godvær-seiling

Spennende overfart til Bodø

Når de sørvestlige vindene roet seg litt ned så fortsatte vi vår ferd. Før vi kom til Leinesfjorden i Steigen så stoppet vi opp i en naturhavn som heter Straumshavn. Der lå vi ganske idyllisk fortøyd med akterenden i en blåse og baugen sikret via en wire i ett berg.

Vi var omringet av store fjell og vakker natur. Martin prøvde forgjeves å få fisk i ett nærliggende vann. Selv så brukte jeg vannet til ett morgenbad og før vi dro så fyrte vi opp en engangsgrill og hadde brunch.

Det som brøt idyllen var en telefonsamtale som gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var 100% garantert å få fremleid en båtplass i Trondheim. Jeg ble så irritert over at jeg ikke kunne få ett klart ja/nei slik at jeg eventuelt kunne snudd og tatt båten tilbake til Senja. Men jeg bestemte meg for å ta båten videre til Trondheim så får det bli som det blir

Eldar kom ombord ett par timer før ankomst i Leinesfjorden og fungerte som Los. Jeg og Eldar har tidligere jobbet sammen i Wilhelmsen. Da var vi elektriker og maskinist. Men nå var vi blitt kaptein og los.

Familien til Eldar hadde laget en kjempegod middag til oss og vi ble ganske godt oppvartet mens vi var der.

Overfarten til Bodø var ganske spennende og på slutten ganske hårette. Bølger, vær og vind prøvde å skubbe oss tilbake nordover. Ofte så slo bølgene over fordekket og sprayet meg i ansiktet.

Vi rullet såpass at krydderhyllen dro på sightseeing ned på dørken. Martin samlet alle krydderbøssene og holdt rundt dem mens han lå i sofaen og samtidig holdt seg selv fast.

Nils-Johan begynte å bli ganske bleik og stille. Han begynte å bli kraftig sjøsyk.

Martin sporte om vi kunne snu og mente at for hans del så var det ikke så veldig viktig at vi kom frem til Bodø samme dagen. Han kunne også meddele at han aldri hadde vært så redd før i sitt liv.

Hvis man ikke er vant til å være ute i litt røffe forhold. Så er kanskje ikke DUEN den beste båten å begynne på. Med sine 22ft så føler man se ikke så stor i forhold til storhavet. Jeg forklarte at en seilbåt ville rette seg opp automatisk hvis vi skulle kantre. Men han ble ikke helt be trygget av det.

Det hjalp heller ikke at han så at jeg pumpet ut ca 10 liter vann fra lensebrønnen. Martin så ut fra innredningen og der satt jeg med en pumpe som spydde ut bilgevann. "Tar vi inn vann!?"
"Nei, det er bare lenesevann som ligger nederst i båten" Sa jeg med en påtatt beroligende mine, selv om jeg var litt bekymret for at det kom såpass mye vann.

Siden bølgene fikk båten til å bevege seg ganske mye så frarådet jeg mannskapet å pisse over rekken siden det var lett å falle i vannet. Toalettet i forpiggen er ett mareritt å bruke i krapp sjø. Man må åpne tre ventiler for deretter å plassere seg bak ett lite forheng.

Martin klarte å kutte hånden sin mens han prøvde å åpne en slik ventil. Som siste utvei måtte han bare pisse inne i cockpit gropa. Mens dette foregikk så prøvde gummibåten seg på salto. Den kom seg bare halvveis rundt og ble liggende opp ned i vannet.

"Kan dokker........" Jeg fullførte ikke setningen. Nils-Johan lå å spydde over rekka og Martin pisset med blødende hender.

Gummibåten fikk bare ligge opp ned og skamme seg inntil videre.

Inntil videre ble ikke så lenge. Både Nils Johan og Martin tok seg pause fra oppkast og pissing for snu jollen. De var ett dyktig mannskap til tross for sjøsyke og forbigående sterk redsel.

Vanligvis vrir jeg gass hendelen på den trofaste Honda-motoren ca 75-80% rundt. Da har vi brukt kanskje en halv tank 7 timers gange. Siden vi dro ut med full tank så trodde jeg at dette skulle holde i massevis til Bodø. Men det viste seg at ved å skru hendelen til 85-90% så fordoblet vi bensinforbruket. Dette resulterte i at motoren stoppet rett utenfor innseilingen til Bodø.

Når det en ganske stresset kaptein Nilssen som ropte ut ordre. Lokket til bensintanken satt fast.

"FffffÅ UT SKIFTNØKKEL"

jeg fikk ett sett med fastnøkler

"NEI FAEN,ehhh FÅ EI TANG FRA DEN BLÅ VERKTØYKASSEN"

Martin åpner febrilsk opp benken og henter ut den blå verktøykassen.

"JA DEN VERKTØYKASSEN"

Siste utsagn var nok unødvenig. Martin hørte ikke hva jeg sa, så han slapp verktøykassen for stikke hodet ut døren slik at han kunne høre hva jeg sa.

"TANG FRA VERKTØYKASSEN FORT!"

Lokket til bensintanken ble omsider åpnet og bensin ble tømt ned.

Nå kunne jeg dra i startsnoren. Når man drar i startsnoren til en motor og ingenting skjer så føler man seg litt liten. Spesielt når man er nært land og bølgene prøver å skubbe deg opp i fjæra.

Nå forbannet jeg meg selv siden jeg ikke sjekka bensin-nivået underveis. Men irritasjonen over meg selv ble forflyttet til en motorbåt som passerte forbi uten å registrere at vi var i nød, men bare fortsatte nordover!

Trodde han liksom at jeg fyllte bensin fra en jerrykanne og dro startsnoren til påhengsmotoren så nært land for moro skyld?

Jeg fikk ikke tid til å irritere meg så veldig mye siden jeg hadde viktigere ting å konsentrere meg om. For å være helt sikker på at motoren skulle få bensin så tok jeg ut bensinslangen fra motoren og pumpet på slangen helt til det sprutet litt bensin på havet.

Nå var det ikke noe annet å gjøre enn å dra startsnoren. Startforsøkene blir presentert i kronologisk etterfølge med kommentarer og tankevandringer:

Forsøk 1: halv gass, ikke noe start. faen

Forsøk 2: tre kvart gass, ikke noe start. FAEN

Forsøk 3: Full choke og minimalt gass. FAEN! "FÅ OPP STORSEILET"

Fortsettelse følger.

I neste episode, Forsøk 4

Langturen mot Trondheim starter

Endelig begynte man å bli klar til å starte på langturen. Etter mange arbeidstimer med installering av kartplotter, ekkolodd, AIS, bunnsmøring, opp og nedmontering av rigg, vasking og mye mer.

Av Åge fikk jeg lånt meg sjøkart som dekker hele blåveien fra senja til Kristiandsund.

Jeg fikk mange tips og råd fra kjente og kjære før vi dro. Siden jeg er litt overtroisk så kunne vi ikke starte på en fredag. Dette ble bekreftet av min morfar som dessverre er sterkt rammet av alzheimers. Men han fikk han hvisket til meg under mitt forrige besøk at man ikke skulle forlate havn på en fredag.

så vi startet natt til Lørdag 17 juli. Martin, Nils - Johan og jeg. Min søster kom ned for å ta bilder og ønske oss lykke til på reisen. Når hun gikk der i fra så snublet hun i en gummibåt jolle. Dette fortalte hun oss i en tekstmelding. Siden vi skulle hatt med oss den samme gummibåt jollen så måtte vi snu og hente den.

Første legget gikk til Harstad. Det var helt blikkstille på havet og vi fant ikke noe vind. Når vi nærmet oss innseilingen så kom en tykk tåke som gjorde at vi ikke kunne se noe særlig langt. Da var jeg veldig glad for AIS funksjonen på kartplotteren. Den viser oss hvor de store båtene er, på den måten slipper vi å kræsje i dem.

I Harstad ble det ett sjøslag på byen. Der traff jeg en mann som hadde sett en liten seilbåt i byhavna. Den var visst så liten at de ombord måtte ut på dekk hvis de skulle skifte klær. Den båten het visst DUEN.

Lettere fyllesyk forlot vi Harstad. Og gikk inn i Tjellsundet. Takket være den sterke med-strømmen så satt vi ny fartsrekord på 8 knop.

yr.no hadde informert om dårlig vær. Og det stemte. I Lødingen ble vi liggende værfast i to døgn. Inne ved molen lå vi i ly for sørvestlige vinder og kraftig regn.

Dagene ble brukt til kortspilling, reparasjon av parafinblussene, innkjøp av proviant og litt sightseeing.

Neste episode: En vakker naturhavn, Steigen, dramatisk motorstopp utenfor Bodø

Rundt senja episode 3 av 3

På morgenkvisten gikk jeg på land med søpla og lette halvhjertet etter en dass. Jeg fant en søppelcontainer men ikke noe dass. To stykker som snekret på ett bygg skulte på meg. Trøtt og lite snakkesalig så kremtet jeg ett "god morgen" men fikk fortsatt the silent treatment.

Helge var litt mer årvåken. Når jeg fortalte om stirre-mennene så skjønte han at det var innehaver som sikkert var redd for at vi skulle stikke uten å si i fra eller betale for oss.

Og den teorien stemte visst bra. 100 kroner for en natt til kai med strøm er ikke så ille. Men man kunne jo plassert opp ett skilt i stedet for å satse på at besøkende kan lese tanker.

Resten av turen hadde vi fint vær. Bittelitt sol og fin seilevind.

På slutten så heiste vi opp spinnaker. Fremme i Frovåg hadde vi vårt siste pastamåltid ombord og en god del ankerdram.

Rundt Senja del 2 av 3

Etter å ha fylt opp vanntanken og gått til innkjøpt av skikkelige "sjyhanska" så fortsatte vi ferden rundt Senja.

Mens jeg satt ved roret så hørte jeg ett rop av den lystige typen. Det lystige ropet kom fra under dekk. Helge hadde en aldri så liten opptur. Han fant en 12V støvsuger. Han ble så glad over dette funnet at Giovanni måtte ta bilde av det.

På strekket mot Medfjordvær så opplevde vi solskinn og fint vær. Giovanni laget en spagettirett som ble servert fra kasseroller i mangel på dype tallerkner.

Når det ikke var vind så startet Helge opp Volvo Penta-motoren. Og da kunne vi også kjøre webasto-ovnen. Når man seiler i en liten båt og det er kaldt så blir det spesielt, ja nesten andaktig å fyre opp webasto-ovnen å varme seg litt.

Sent på kvelden ankom vi Medfjordvær. Vi fortøyde ved en fin flytebrygge. Men det tok ikke lang tid før noen Tyskere sa at plassen var opptatt. Vi måtte legge oss ved en stor trekai. Helge la ut lange spring og monterte fendrene vertikalt slik at de bedre holdt oss fra å skrape mot kaia.

En av tyskerne som var av det litt mer sosiale laget kom vandrende mot oss mens han rullet seg en røyk. Han trengte ikke å fortelle oss at hans store idol var Macgyver, det så vi på sveisen hans. Desverre så var ikke engelsken hans like bra som Macgyver frisyren. Men jeg tenkte at Giovanni kanskje kunne tysk. Jeg sa til Macgyver noe sånn som "meine freund deutch gesprchen got. Meine deutch ist kaputt" Så avløste jeg Giovanni fra pastakjelen slik at han kunne prate tysk med Macgyver. Tysk og Østerrike tysk er visst noe forskjellig. Giovanni kunne bare Østerrike tysk.
Macgyver holdt en lengre monolog før Giovanni kom til ordet. Mon tro hva han fortalte. Kanskje han prøvde å fortelle oss meningen med livet eller svaret på kreftgåten.

Giovanni våknet opp av tilstand der han lignet på ett spørsmålstegn og sa

"STROM"

Når var det Macgyver sin tur til å være spørsmålstegn.

"SPANNUNG"

Macgyver valgte fortsatt å være ett spørsmålstegn og Giovanni hentet en kabel.

"VOLT, ELEKTRISCH"

Macgyver viste oss nærmeste uttak og gikk tilbake til hytten sin. Med landstrøm tilkoblet så laget vi oss kveldsmat og ankerdram

Neste episode: En skulende mann........hjemkomst

Berserk ferden rundt senja episode 1 av 3

Giovanni og jeg seilte sammen i Karibia med en 53 fots skonnert. Man lærer hverandre å kjenne når man er på en båt. Giovanni kunne ikke fordra Andrea Bochelli og det å fryse.

Utdrag fritt etter hukomelsen fra facebook chat:

Giovanni: So how is the weather in Norway during the summer?
oyvind: It is usually hottest in early summer and late summer
Giovanni: But the weather forecast looks bad for North- Norway
oyvind: No worries it will be fine

Og med dette som grunnlag så valgte han å komme på seilerferie istedet for å kjøre motorsykkelferie i Tosscani

Tidligere nevnt så hadde en tur rundt Senja blitt diskutert over en flaske rom etter navnesermonien. Siden Helge sin 27fots Maxi Fenix er fire fot større en min 23 fots Marina så skulle hans båt være den vi brukte på øyomseilingen.

Vi forlot tryggheten i Valvåg marina på jakt etter eventyr og spenning!

Opprinnelig så skulle vi reise vestover rundt senja slik at vi fikk strømmen med oss. Men når vi kom sørøst for høyholmen og fikk sterk vind og bølger midt i ansiktet så bestemte vi oss for å dra østover i mer beskyttede farvann og med vinden i ryggen.

Turen mot finnsnes gikk greit. Med en liten flik av rullegenoa ute så fikk vi 8,3 knops fart. Jeg sporte Helge hva som var fartsrekorden til LIV.

"Du ser den no!" svarte han entusiastisk mens han pekte på kartplotteren.

Når vi nærmet oss Finnsnes så skjedde det noe som egentlig ikke skal skje i juni. Finnsnes forsvant. Hele Finnsnes ble dekket av haggel som ble tett etterfulgt av snø......SNØ!

Jeg satt ved roret og fikk noe av den samme snøen som skjulte Finnsnes pisket i mot ansiktet mitt. Giovanni såg på meg med ett utrykk i ansiktet som var preget av irritasjon, skuffelse og frustrasjon

"Oyivind, you said that the weather would be nice here in Norway during early summer"

(Det blir stille siden jeg ikke har ett bra svar. Men lyden av vind og snø er der fortsatt)

Så sa han spøkende "I will kill you!"

Opprinnelig så håpet vi å komme oss til Gibostad. Men vi bestemte oss for å overnatte på Finnsnes i stedet. Til tross for at snøen prøvde å gjemme Finnsnes, kom vi oss frem til en kai og fortøyde.

Når det skulle være dette viset med kulde, snø og generelt fettsjitt så skulle vi i hvertfall rundt Senja. I mitt stille sinn var vi Berserk-ekspedisjonen på veit mot Nordpolen. Helge var Kaptein Jarle, Giovanni var amerikaneren (siden han snakket engelsk) . Mens jeg måtte ta til takke med å være Aleks Roseen, tenkte jeg før jeg sovnet.


Neste episode: Hansker blir kjøpt inn...................Vi møter hockeysveis-tyskeren.......

Sølvmona blir til Duen

Jeg kan endelig kalle S/Y DUEN for Duen uten å smågremmes over at det ikke har vært utført en ordentlig dåp. En navnesermoni

Det betyr ulykke å skifte navn på en båt. Man skal helst ikke gjøre dette sånn helt uten videre. Eieren før forrige eier totalrenoverte båten. Den hadde visst gått på grunn i en regatta. Han ordnet hele innredningen på nytt igjen og døpte båten fra Josefine til Sølvmona etter søstrene hans Sølvi og Mona.

Vi var to unge redere fra Tranøy som måtte ha en slik navnseremoni. Så vi bestemte oss for å ta slå to fluer i en smekk. Og gjøre det sammen. Etter litt googling så fant vi en oppskrift på hvordan man skulle utføre dette. Hele seremonien gikk kort fortalt ut på at man skulle kjøpe dyr champagne og helle den på havet!

Før man begynte så skulle alt ombord med det gamle navnet taes ut. "Sølvmona" er risset inn med loddebolt over ett bryterpanel, der måtte jeg frem med Macgyver-tapen. Og to capser med det samme navnet ble tatt på land. Nå var alt klart for dåp.

I den oppskriften vi fant så stod det veldig spesifikt at hvis noe var gjort feil så ville dette føre til ulykke for båteieren. Det var til og med ett eksempel på en stakkars båteier som gjenglemte ett nøkkelknippe med navnet på den gamle båten. Den stakkars motorbåteieren opplevde bare ulykke, helt frem til båten hans sank.

Vi inviterte til grillfest og dåp i Valvågen. Mens begynte å samle seg rundt grillen så satt Kong Neptun inne i naustet. Den første båten ut i dåpen var båten til Helge.

Helge måtte kaste en metall plate med det gamle navnet på havet og ordne champagne som ble tømt på havet for kong Neptun, og de fire vindgudene. Og til slutt ble det skål for skipper Helge og gudmor Eva .

Samme seremonien gjaldt for min båt. Helt til slutt kunne skipper Øyvind, overstyrmann Nils-Johan og gudmor Jorunn skåle med champagne. I tillegg til Neptun og vindgudene sine velsignelser så tok Jorun og velsignet S/Y Duen med jordguden Gaia sin godvilje.

Det ble en riktig så trivelig kveld. Giovanni prøvde hvalkjøtt for første gang i livet sitt. Været var flott og de fleste ble sittende til rundt 23.00 tiden. Etterhvert så var det bare en hard kjerne igjen. Siden det var kaldt så gikk vi ombord i nydøpte S/Y Liv og fyrte i gang webasta ovnen.

Stemningen var varm og trivelig. Vi pratet sjit og drakk
captain Morgan. Jeg var den siste som forlot dette improviserte nachspielet rundt 02.30-tiden

Nå skulle jeg endelig sove lenge. På facebook statusen min skrev jeg at hverken overstyrmann eller maskinsjef fikk lov til å vekke meg. Havnekaptein Arivd mente at han var fritatt for dette. Så han reklamerte høylytt når det var frokost.

Når ettermidagen var godt startet så skulle vi ut på den første turen med nydøpt båt. Ombord i Duen skulle jeg legge fra meg noen klær. Da fikk jeg øye på nøkkelknippet som er formet som en tønne med SØLVMONA risset inn. jeg kastet det på land og sa til meg selv at slik overtro bare er tull.

Nils-Johan og jeg dro ut. Giovanni var ute og fisket sammen med havnekaptein Arvid. Vi skulle hente han etterhvert. Alt gikk fint ut fra kai. Det var lite vind, når vi heiste seil og stoppet motoren så drev vi sakte i 1,5 knops fart mot HAVELLA som da er båten til havnekapteinen.

Når HAVELLA nærmet seg så skulle vi starte motoren. Den gang ei. Alt ble prøvd, vi sjekket bensin, choke, ikke choke, tennplugger, ringte tidligere eier som aldri hadde opplevd noe lignende. Hondaen lot seg ikke starte!

Vi måtte taues inn til kai igjen på selveste jomfruturen. Inne ved kai prøvde vi å starte morten en gang til før vi dro den opp til det improviserte verkstedet at med vedskuret. Men nå startet motoren på første draget!

Nils-Johan sa høyt det som jeg selv tenkte: " dette kommer av at nøkkelknippet lå inne i båten"

Jeg er nok litt overtroisk, en ny champagneflaske ble innkjøpt og båten ble døpt på nytt

En påhengsmotor til besvær

Hva gjør man når man ikke har en ordentlig plass å henge en påhengsmotor når man skal gjøre service på den.

Når både biltilhenger og traktortilhenger ikke passer, så monterer man den på nærmeste vegg.

Maskinsjef Giovanni som tilbrakte ferien sin her på Senja istedet for å ha en motorsykkelferie hjemme i Italia lo godt av løsningen vår.

"so we had nowhere to put the engine, and you tought: let us just attach it to a house. crazy!"

Den store slipsettingen

Min far har brukt store deler av sin levetid med tau-arbeid. Dette kom tydelig frem når båten min skulle i ”drydock”

I Valvåg hvor jeg vokste opp og hvor båten min nå befinner seg så er det en T-formet flytebrygge som strekker seg ut fra en strand.

Når det var fjære så kjørte vi ut opplagstilhengeren min. Så var det bare å vente på flo.

Flo og fjære bryr seg ikke om at det er midt på natta. Jeg måtte opp om natta ett par ganger for å justere opplagshengeren. Dessuten så måtte vær og vind være litt i det bedre laget

Ved natt nummer to så kunne jeg endelig purre resten av slipsetter gjengen;
Min far (HavneKaptein Arvid) og Onkelen min (Slingremann Ole)

På forhånd hadde vi på HKA sin ordre plassert ut en del tau. Ett tau i S/Y DUEN sin akterende og til flytebryggen. Og ett fra DUEN sin styrbord side til land. Planen var å dra oss i riktig posisjon over hengeren for så å bruke jekkestropper til å dra selve hengeren oppunder båten ved hjelp av jekkestropper.

HKA tok kommando, selv så hadde jeg ikke kontroll på det som skjedde. Men dro i tau og prøvde etter beste evne og etterkomme ordrene fra HK. Man slipsetter ikke en båt midt på natta uten at det forekommer bannskap.

HKA: DRA I LINA
KØ: korsen lina
HKA: AKTERLINA FOR SØTE HÆLVETTE!

Søte hælvette var nok banneordet som ble brukt oftest. Jeg og HKA var om bord i båten mens S rodde rundt i en jolle mens han ga oss tau og fulgte med kjølen. Når vi skulle få om bord aktre babord tau fra opplagshengeren så hang det en vaskefille i veien for HKA. Den stakkars vaskefillen gjør nok ikke det igjen med det første. HKA tok tak i den og kastet den i vannet slik at klesklypene som holdt den fast sprutet rundt over alt.

KØ: GJE FAEN I DEN DER TØVET!
HKA: TENG SKAL GÅ FORT FOR SØTE HÆLVETTE!
KØ: FETTSJITT I HÆLVETTE!!
HKA: VINSJE INN FOR HÆLVETTE!!!
KØ: JA!

Når alle tau fra opplagshenger til båten var strammet så føltes båten tyngre. SO skysset HKA i land. HKA var litt kreativ med å følge regelen om at man skal sitte stille når man er i en liten jolle. Den stakkars jollen begynte å vugge kraftig og det kom en god del vann over rekka. I forfjamselsen så mistet de også en åre.

Likevel så kom de seg inn til flytebryggen. HKA gikk til traktoren og begynte å dra tilhengeren mot grunnere vann. Om bord i S/Y DUEN så følte jeg at vi kom borti bunnen. Men noe var ikke riktig. Jeg måtte frem på baugen og gynge båten litt. Etter ett stødig dunk så føltes alt litt bedre.

Båten ble sakte rykket frem mot stranda. Hengeren holdt båten som til slutt stod en halvmeter over vannet. Nå kunne jeg endelig puste litt ut. Så begynte vi alle sammen å le og flire av vaskefiller og jollen som nesten kantret.

Seks timer senere kunne vi flytte båten nær vedskuret utenfor huset vårt og det ble servert slipsetter dram der skryt ble utlevert for godt arbeid.