Status, Lyngen, ski&sail, Svalbard

Duen og skipper befinner seg på Senja. Hele sommeren gikk med til å nate om dekket og bygge innrednig. Et arbeid som var sinnssykt mer tidskrevende enn jeg trodde. Men slik er det visst nok å eie båt.

Planene for 2013 består av to spennende seilaser. I påsken skal jeg seile rundt i lyngs alpene med ski og snowboard ombord. Da skal jeg ha med noen venner og annonsere på nettet etter mer mannskap. Da skal vi maks være 6 stk ombord. Med dagsetapper og bestigning av fjelltopper, for så å stå på ski ned til Duen II hvor varm mat og drikke venter, så blir nok dette en særdeles hyggelig tur.

Den mer ambisiøse planen er Svalbard til sommeren. Med avreise rundt 12 juni fra Senja også returnere rundt 17 juli. Her skal vi være 4 stk på overfartene til og fra Svalbard. Foreløbig mangler 1-2 stk mannskap til å være med. På denne turen blir det bare erfarent mannskap og/eller folk jeg har seilt med før.  

Dåpsseremoni

Jeg er litt treg med å legge ut bilde og tekst. Men her er i hvertfall noen bilder fra skipsdåpen av
Duen II. En dåpsseremoni foregår ved at man senker et metallskilt med det gamle båt-navnet ned i havet, havguden Kong Neptun må selvfølgelig godkjenne det hele og man må også ofre store mengder champagne.

Hele seremonien ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=5DPvL54mJ8k
 

Det gamle navnet: Vidvandre

Kong Neptun himself. Ligner forøvrig på Stig Strøm Sæther

Billig kartplotter

June bak roret

Mitt første møte ekte langturseilere

I begynnelsen av mai hadde vi klassetur med to båter. Vi hadde en uformell regatta mellom min båt og båten til navigasjon-læreren vår Lars. En Hanse på 37 fot.

Ombord hos meg var Rikard, Øyvind Bremnes og Asbjørn Hallaren. Det var godt å ha med båtvante folk som peila olja på motoren, sjøsikret og tok fortøyninger uten at man trengte å si noe som helst.

Regattaen tapte vi med glans siden vi gikk for motor mesteparten av tiden. Turen fra Trondheim til Kråkvåg var ca 37 nautiske mil. Og det var ikke før vi passerte Agdenes at vi fikk såpass forhold at vi orket å rulle ut alle seil.

Der kom vi i kontakt med en to-mastet stålbåt ved navn La Belle Epoque ombord var et Østerriksk par som hadde seilt i mange år. De hadde tilbragt vinteren i Alta! Siden de virket som trivelig folk så inviterte vi dem med på grilling i Kråkvåg sammen med resten av klassen.

Jeg fikk omvisning i stålbåten deres. Det var en båt med personlighet. Jurgen hadde som filosofi at ting skulle være enkelt, robust og velfungerende. Dessverre glemte jeg kamera og fikk ikke tatt noen bilder av båten deres. Men her er nettsiden deres: http://www.fortgeblasen.at


Her er noen bilder de tok av skuta mi.

Eventyrer eller ensom dust i båt

Når mannskapet hadde forlatt skuta og jeg satt alene igjen i båten ringte jeg kjæresten min. Hun sa det som jeg hadde fryktet en stund. Hun kom ikke til å klare dette båtlivet og langtur lengre.

Mine drømmer om palmer, sandstrender og sol føltes meningsløst nå. Det tok meg to dager før jeg fikk lysten til å seile langtur tilbake. I prosessen var jeg ikke lenger i ett forhold med Linn. Jeg gikk mentalt fra å være en ensom dust som bor i båt til igjen å bli en eventyrlysten seiler! Dette var nok det første av mange offer som må til for å gjennomføre en langtur/jordomseiling

Bryggeback mountain

Grunnen til alt bråket som nevnt i forrige innlegg var at Einar og Alex hadde bestemt seg for å sove utendørs under en fjellduk. De skulle ligge på bryggen.

Bryggen var glatt og dekket av snø. Stian og Silje motsatte seg heldigvis dette. Som skipper måtte jeg ta ansvar. Jeg hoppet ut av køyen og tok på meg en kjeldress før jeg sprang ut i cockpit og brølte ut ordre som om vi skulle vært i havsnød ute i stivkuling.

"EINAR LEGGER SEG I FORKABIN, ALEX I AKTERKABIN MED EN GANG. OM DET IKKE BLIR STILLT SKAL JEG FAEN MEG KASTE DERE PÅ HAVET"

Heldigvis gikk de å la seg inne i båten nå. Når jeg fikk roet meg litt så kom jeg frem til at jeg sikkert ikke hadde greid til å kaste dem på sjøen allikevel.

Fiksing av radar (Foto: Einar Eriksen)

Neste morgen ble hele seansen ledd av og alle var venner igjen. Einar og Alex fikk kallenavnene Grylls og Monsen. Etter en runde med påskeegg-rebus og fiksing av radar så dro vi videre mot Brekstad.

Til kai i Brekstad (Foto: Einar Eriksen)

Etter Brekstad gikk vi til Rødeberg ved stadsbygd før vi var hjemme igjen i Trondheim hvor jeg fikk en trist beskjed.

Mannskapforøkelse på en godværsdag

Humørsprederen Stian(V) og Tenkeren Snorre(H) Einar i midten

Fredag 6 april til lørdag 7 april 2012

I Kjørsvikbugen kom søskenbarnet mitt ombord. Han hadde også med seg kompisen sin Snorre. Stian har vært med å seilt tidligere i min forrige båt. Han kan beskrives som en humørspreder av dimensjoner. Mens Snorre er litt mer underfundig og stille.

Denne dagen var en fredag og jammen var det en fin dag. For første gang på hele påsketuren hadde vi sol, god sikt og en moderat Sidevind. Nå fikk jeg prøvd ett seil som jeg ikke har testet før. Jeg monterte opp kutterstaget og kutterseilet. Nå seilte vi avgårde i 5 til 7 knop med to forseil og storseilet helt oppe.

Tre seil på en gang! (Foto Einar Eriksen)

Jeg følte meg som en ordentlig seilskutekaptein med stort mannskap og masse seil oppe. Slike gode dager har jeg betalt for med tilsammen en uke med snøfokkseiling. Humøret mitt var på topp og jeg var veldig begeistret over å seile med tre seil samtidig

Alex som er litt mer laidback ble fasinert av at han nå kunne tisse over rekka i fart.

Alex som tisser (Foto: Einar Eriksen)

Foto: Einar Eriksen

Vi la oss til i Børøysund marina som ligger på Hitra. En kamerat fra klassen min bruker av og til å jobbe der som bartender og musikker. Han syntes det var veldig morsomt at jeg trengte to forsøk på å legge til kai. Heldigvis tok jeg bare på mitt "cool face" og latet som om det var meningen med to forsøk.

I tilknytning til marinaen er det en restaurant/pub som heter skuta. Her drakk vi mye øl. Jeg ble kjent med skipperen på nabobåten. Det var en lang smal seilbåt med teakdekk. Han bodde også ombord i båten sin og holdt til i Hemne hvor han jobber som tannlege. Med seg hadde han konen sin, en katt og en  hund. Vi ble sittende lenge å prate om praktiske ting som angår båtliv og diverse utfordringer med å bo i båt.

Mannen var ganske trivelig så derfor syntes jeg det var synd at jeg neste morgenen måtte gå bort til båten deres og beklage nachspiel-bråk fra vår side.

Siden skuta stengte lenge før vi var ferdig å drikke så hadde vi nachspiel ombord. Selv sloknet jeg klokken 3 men ble seinere vekket av Stian som ikke var så blid. Han sa at jeg måtte få slutt på bråket ellers så kom han til å ringe politi.

Motekrise på ringholmen

Rikard forlot oss i Kristiansund. I stedet kom Silje og hennes venn Alex ombord. Silje har bodd i kollektiv med søskenbarnet mitt og dessuten har vi reist sammen på Island. Alex er en snowboard dude med masse skjegg som alltid er glad.

Etter en tur på cafe med en god dose kaffe bestemte vi oss for å dra til Ringholmen som er litt nord-øst for Kristiansund.

Kaien var kortere enn båten min og det blåste sterk sidevind inn på styrbord. Heldigvis klarte vi å komme oss inntil uten for masse dilldall. 

Ringholmen er en liten øy med leiligheter og en stor stue tilknyttet turisme og fisketurisme. Men det så ut til å ha gått i stå siden vi ikke såg noen andre mennesker der. Helt til jeg plutselig traff på en mann som hadde samme kjeldress som meg selv. Han og konen eide en leilighet der og var egentlig i en hytte ikke så langt unna.

De fortalte at det ikke var noe særlig aktivitet der og at vi gjerne kunne benytte oss av kaien som vi allerede lå fortøyd til. Jeg regner med at det var våre matchende kjeldresser som førte til denne gjestfriheten.

Kjeldress-parret dro avgårde til hytten sin. Einar fisket litt, men det eneste han fikk var ett bildekk på kroken. Det var for seigt til å spise. Istedet laget vi hamburger og friterte poteter.

Siden det ikke var min tur å ta oppvasken satte jeg meg godt til rette og leste ett blad mens Silje og Einar ryddet av Bordet.
"Skal jeg kaste resten av potetene" spurte Silje
"kast dem i dass" svarte jeg åndsfraværende
"Hva! er du sikker"
"jah"

etter 2 min:
 "Øyvind, nå er dassen tett"

Og det var den. Jeg måtte åpne rørene etter pumpa. Der fant jeg forkalket bæsj og tørkepapir. Torky tørkerull løser seg visstnok ikke opp i vann.



Neste dagsetappe tok oss til sørenden av Smøla. Vi ankret der. Dagen etter skulle vi bli to personer til ombord. 

50 øringen var ikke død

Neste avsporing var hverken jeg eller Øyvind nummer to skyldig i. Mannskapet mitt i form av Rikard og Einar var på bussen i retning slippen. Men dessverre klarte bussen å kjøre av veien.

Einar  var med å seile med lille Duen i 2011 og jobber som freelance jounarlist. Med seg i bagen hadde han en samsung galaxy tab som han skal teste navigasjons apper med.


Rikard går i styrmannklassen min og jobber deltid som badevakt mens han gleder seg til å jobbe på linjefart i løpet av sommeren.

"vi sitter fast inne i en buss som har kjørt av veien....kan dokk hent oss? Helst ta med slegge" sa Rikard via telefon.

Riktig så dramatisk var det egentlig ikke. Men vi kjørte og hentet dem allikevel.


 les om ulykken her:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8059806

Mens Einar og Rikard pakket ut i båten takket jeg Øyvind nummer to slipp oppsett og nedsett. Dette var andre gang jeg har hatt båten på slipp der. Mens båten har stått på land har jeg fått sove i huset deres og blitt tatt hjertelig i mot av hele familien hans. Det er bra at det finnes gjestfrihet i verden.

Øyvind nummer to kjørte nå avsted på sin egen påskeferie. Mens jeg selv gikk ned til båten og forberedte meg til å seile i halvannen ukes tid til Kristiansund og tilbake til Trondheim.

Etter å ha plottet en rute mellom skjær og holmer ut fra Norddyrøya og Vestover mot Titran la vi av gårde.

Opprinnelig tenkte vi oss til Veiholmen på første legget. Men når vi kom utenfor Titran blåste det stiv kuling og det var ca 5 meter høye bølger. Fuck this tenkte jeg og la en ny kurs mot Titran gjestehavn.

Jeg og Rikard gikk oss en tur på Titran og snakket med lokalbefolkningen. De fortalte om Titran ulykken, ett fraflyttet fiskevær og en hermetikkfabrikk som brant ned. Igjen var det mange hytter og noen få fastboende.

En mann som hadde hytte på Titran fortalte om sin barndomstid når han vokste opp her. Han beskrev en havn full av fiskebåter, damer som jobbet på hermetikkfabrikken og en rekke skøyerstreker han og kompisene sine hadde funnet på i sin tid. Morsomt var historien om når de lurte seg inn under en utedass for å skyte med sprettert på de som gjorde sitt fornødende.

Etappen videre mot Kristiansund var preget av snøfokk og dårlig sikt. Og da skulle selvfølgelig radaren komme med feilmeldingen "no scanner input"

I Kristiansund var selvfølgelig sanitæranlegget stengt. Når vi ringte nummeret som stod opplyst på gjestehavnen kom vi til en småsur mann som skulle hatt seg et kurs innen kundebehandling. Det virker som om det er noen sure gamle gubber som styrer gjestehavnen der. Når jeg sporte om jeg måtte betale full pris selv om vi ikke hadde tilgang til vann, dass og dusj så fikk jeg følelsen av å ha bannet i kirken. SELVFØLGELIG var det full pris.

Som et siste stikk betalte jeg for plassen med 50 øringer og kronestykker.

En sporvogn til besvær

I klassen min er vi to stykker som heter Øyvind. Undertegnende har en seilbåt og han andre har en slipp. En slipp er en plass hvor man får båter opp av vannet. Det fungerer ved at en vogn står i en nedoverbakke på noen skinner.

Når det er høyvann så kjører man vognen ut i havet og plaserer en båt oppå. Deretter er det bare å dra vognen opp av vannet med båten opp på vognen. Ganske enkelt og greit egentlig.


Derfor var jeg litt skeptisk når den ellers så rolige Øyvid nummer to roper "næi det skal ikke gå ann"

På det tidspunktet satt jeg oppe på båten som var oppe på vognen og vi var på vei opp ut av vannet.

Øyvind nummer 2 begynner å løpe mot kontrollpanelet som styrer en motor som drar opp vognen. Jeg er sikker på at han tok personlig rekord på 60 meteren med den farten som han hadde.

Det viste seg at vognen hadde sporet av. Dermed måtte vi vente enda en dag med å få båten min opp av vannet. Neste dag gikk det helt greit. Og båten ble spylt for groe og annet gørr som liker å feste seg under vannlinjen.

Siden jeg måtte på skolen og den er i Trondheim og slippen er på Frøya så måtte jeg bo en uke på land hos kjæresten min. Det var tungvindt å bo en plass med ubegrenset mengde vann i kranene, mikrobølgeovn og mulighet for å dusje hver kveld. Uken gikk sakte mens jeg savnet lukten av diesel og parafinlamper.

Tilbake på Frøya fikk jeg påført nytt bunnstoff av typen jotun non stop blå. Se før og etter bilde under her. Gråstripen ved fenderlisten skal bli blå etterhvert.

Nå er båten klar for en heidundrende påskeseilas!

Murphys lov

I vinterferien min fikk jeg besøk av Martin. Vi skulle seile en uke sammen rundt i Trondheimsfjorden, og hvis været ble bra så skulle vi våge oss ut av fjorden også. Slik gikk det ikke.

Været i midten av februar her i Trondheim er ikke det man forbinder med sol, damer i bikini og lett bris.

Realiteten var kjeldress, snøfokk og ekstremt varierende vinder. Første etappe var fra Trondheim til Verdal. Da var vi så heldig å ha med oss maskinist-student Fredrick. Dessverre var han lovet bort neste dag og måtte ta første tog tilbake til Trondheim.I Verdal var folk noe forundret over å se en seilbåt i gjestehavna. Jeg og Martin hadde oss en fuktig kveld på byen. Så fuktig at glemte å kjøpe lottokupong. Neste dag satte vi kurs for Steinkjer.


Selv om vi var litt bakfull så var det godt å være på havet. Vi gjorde god fart for seil. Men vinden døde etterhvert ut. Da startet jeg motoren. Jeg ble bekymret når det kom hvit røyk ut eksosen. Det ble bare mer og mer røyk helt til temperaturalarmen begynte å pipe. Da stoppet jeg den.

Vi lurte oss inn i en vik og kastet ut ankret. Jeg googlet litt om motorer og ringte faren min. Gåen toppakning var en mulighet. Og det var visst skumle greier.

Mistanken min gikk etterhvert til kjølingen. Jeg fant ut at det var noe som heter impeller på motoren min. Dette er en ganske viktig del, den skal sørge for at sjøvannet skal kjøle ned kjølevannsløyfa til motoren.Med min sterkt begrensede kunnskap om dieselmotorer og impellere syntes jeg den såg ganske grei ut. Dessuten sa forrige eier via telefon at den var byttet ut for ikke så lenge siden. Jeg bestemte meg for å dra tilbake mot Trondheim og få hjelp der. Siden motoren var så dårlig turte jeg kun å bruke i veldig korte perioder og helst ikke i det hele tatt.

Vær og vind ville ikke at vi skulle klare å komme oss til Trondheim. Når vi var 10 nautiske mil unna byen. Tyholttårnet lyste opp himmelen og brydde seg lite om at det var to tapre seilere på fjorden som krysset seg frem i snøfokk og sterk vind.

Snøfokken pisket meg i ansiktet, jeg brukte snowboardbriller for å verne øynene mine. Selv om storseilet var revet så mye som det lot seg gjøre og rulleforseilet kun hadde 1/3 av tilgjengelig areal ute så krenget vi godt når snøfokket kom over oss.

Følelsen av å krenge 30 grader sidelengs i mørket med iskald vind mot deg, er skrekkblandet fryd. Jeg var litt utenfor min komfort sone. Hadde bare motoren fungert kunne vi startet den og klappet til kai i løpet av to timer.

I ett kryss så revner forseilet. Vi har ikke noe annet valg enn å rulle inn de stusslige fillene som var igjen. Uten forseil minimerer man evnen til å seile opp mot vinden. Vi kunne nå seile sidelengs og tilbake inn i fjorden.

Nå hadde vi seilt i krevende forhold i ca 13 timer. Vi var trøtte og slitne. Hva skulle vi gjøre nå? Tanken på å bli tauet inn av Redningsskøyta var der, men ble raskt forkastet. Det ville vært flaut og dyrt.

Vi dro bakover i fjorden og jeg bestemte meg for å legge oss på bøye utenfor Tautra. Her hadde jeg vært før og var kjent i området. Jeg hadde tenkt mer på den impelleren og fant ut at det ikke kunne skade å bytte den. Martin overtok roret og skulle holde kurs som ga best mulig arbeidsforhold for meg som måtte leke maskinist (nå savnet jeg maskinist-student-Fredrick) ekstra mye)

Impellerhuset ble holdt fast av 6 skruer som omhyggelig ble skrudd ut. Jeg var livredd for å miste dem. Ny impeller ble montert og de 6 skruene ble skrudd tilbake.

Jeg overtok roret igjen. Vi hadde god sikt, vær og vind kom inn bak oss. Til tross for at storseilet var i senter med alle sine rev og lite seilareal for vinden å ta tak i, gjorde vi 5 knop fremover. Og nå kom enda en av de hersens snøbygene og ødela sikten for oss. Samtidig låste kartplotteren seg og jeg måtte restarte den. Nå såg vi ingenting og jeg begynte å frykte at vi var for nær land.

Frykten var ikke ubegrunnet. Mens jeg svingte oss babord passerte vi et styrbordsmerke med noen få meters klaring. Samtidig ble sikten bedre og klostret på Tautra lyste opp. Nå viste jeg nøyaktig hvor vi var. Og ble ekstra glad for at vi ikke var nærmere land, for da hadde vi gått på grunn.

Når vi var ved fortøyningsbøyene til seilforeningen som er på nordøst siden av Tautra, var det i teorien bare å ta tak i en av dem og dra et tau igjennom og fortøye oss fast. En operasjon som er ganske enkel i godt vær. Men nå var det veldig vanskelig. Etter mange forsøk og en tapt båtshake bestemte vi oss for å bruke ankret.

Men nå skulle Murphys lov for alvor tre i kraft. Ankervinsjen ville kun dra inn kjetting og ikke slippe den ut. Med de små fingrene mine som innsats lurte jeg ut kjettingen litt etter litt, til hele ankerkjettingen var ute.

Nå kunne jeg endelig slappe av. Jeg nærmest krøp tilbake i cockpit og fortalte Martin at vi kunne ta oss en velfortjent ankerdram og lage oss kveldsmat. jeg var så sliten som jeg sjelden har vært. 16 timer hadde vi brukt. 16 timer med slit og krevende seiling.

Nybåten Malø 116 fra 1984

Slik er utformingen på ny-båten. Sengeplass til 6- 8 stk avhengig av størrelse og om man sover på sofaene. Men for øyeblikket er styrbord akterlugar en bod stappfull av ski, snowboard og seil.Båten er semi-langkjølt. Det er solid konstruksjon som gir god retning-stabilitet

Duen er til salgs

Men Duen som prosjekt er ikke død. Siden jeg skrev innlegg her sist for snart ett år siden, har mye skjedd. Siden da er jeg et stykk leilighet fattigere og en stykk Malø 116 rikere.

Nabobåten min var til salgs. Denne båten var helt ideell for langtur seiling. Jeg var ute etter en båt med lang eller semilang kjøl, stor motor og god seilgarderobe.

Etter noen runder med prisforhandlinger ble vi enig om en fair pris for båten. Da solgte jeg leiligheten min og flyttet inn i Malø-båten. Selv om båten heter Vidvandre for øyeblikket så blir det dåp etterhvert. Det nye navnet er blir noe lignende som Duen.

Livet som båtboer er har vært fullt av oppturer og noen nedturer. Etter å bodd ombord i noen uker våknet jeg opp av det var en fremmed person som gikk på dekket mitt. Heldigvis var det bare å skremme han bort med en lommelykt. Det var litt ekkelt og ha en tilsynelatende innbruddstyv på "taket" sitt

Andre ting som var kjedelig var at tankmåleren ikke fungerte. Den indikerte halv tank, men plutselig var den tom. Det å få tak i vann i Trondheim på en søndag var ikke så lett. Vannet blir nemlig stengt av om vinteren.

Jeg måtte evakuere til kjæresten min på land og legge en plan. For å fylle vann må man gjennom en jernbane bru som kun er åpen mellom klokken 10 og 14. Da er jeg på skolen. Og siden jeg ikke har egen nøkkel til klubbhuset til seilforeningen måtte jeg fylle opp tankene på en onsdag mens lederen for foreninga var på kontoret.

Takket være god hjelp fra venner og klassekamerater fikk vi fylt opp over 700 liter på 1 time.

Etterpå serverte jeg pølser og brus. Så 700 liter vann til prisen av et barneselskap. God deal

De positive tingene med å bo slik jeg gjør nå er foreksempel at jeg når som helst kan kaste loss og ta en liten tur i fjorden. Det er helt stille her. Nesten ingen trafikkstøy. Og leien er 400 kr per måned