Dagbok fra Svalbardturen 26 juni 2013

26 juni 2013

Pyramiden, en Russisk spøkelsesby som ble forlatt nærmest i løpet av en natt på slutten av 90 tallet. Stemningen var spent. Det føtes som å være i en skrekkfilm. Kaien til Pyramiden var falleferdig og slitt. Alle fendrene til Duen II ble plassert horsontalt langs teaklisten for å hindre at vi skrapet borti store fliser og grove spikre. 

I et skur på kaia såg jeg rett i øynene på en plakat av dame med et "Mona Lisa smil" Inne i byen låg en naken babydokke spikret fast utenfor det som en gang hadde vært noens hjem. Nå var vinduene og døra spikret igjen. Midt på natta var Hanne og jeg på oppdagelsesferd.

En mann kom kjørende i en hvit varebil. Han hadde et Russisk navn. Tidligere nevnt er Hanne en ganske flink jente. Men Russisk kunne hun ikke. Forsåvidt ikke jeg heller. Russeren storet frem at Sasha bodde på et Hotell og at Sasha kunne Engelsk. 

Han skrev rom-nummeret i sanda og såg på meg mens han ventet på et svar. Her stod vi i en spøkelsesby og lurte på hva denne Russeren gjorde oppe alene etter midnatt og jeg var litt skeptisk til at vi skulle møte en Sasha på et hotellrom. 

Siden Russeren kunne bittelitt Norsk forklarte jeg på mitt fineste bokmål at vi ikke trengte hotellrom siden vi bodde i båt og utrykkte at vi måtte gå videre. 

Lekeplassen utenfor barnehagen i Pyramiden var så stille som en forlatt lekeplass kan bli. Huskestativene av stål knirket mens de forsiktig svaiet i den lette vinden. 

Mens vi studere en Lenin-byste kom Russeren kjørende igjen. Han stoppet bilen og kom ut, og igjen kunne han fortelle at Sasha kunne Engelsk på hotellet. Så kjørte han videre. 

Istedet for å sjekke Engelsk-kunnskapene til Sasha fant vi en ulåst dør inn til det som hadde vært byens basseng. Utstyrt med hodelykter gikk vi gjennom kjelleren, tekniske rom og dusjene før vi til slutt kom til et stort rom med et tomt basseng. 

Det og gå gjennom en øde by å se så mye forlatte bygninger, gjør noe med humøret . Man blir påvirket av stemningen. Etter noen timer var jeg sliten i hodet etter gate opp og gate ned med forlatthet og tomhet.

Tilbake I Duen II hadde Helge fått besøk av en kjempetrivelig Russer som hadde kommet kjørende i en hvit bil. Selv om han kunne lite Norsk og Engelsk hadde de komunisert med kroppsspråk. 

Helge har et mer tålmodig vesen enn meg selv. Og med pedagogiske evner og noen russiske gloser fikk han ut mer informasjon fra Russeren. Det var nok samme Russeren som vi traff. Kompisen til denne mytomspunnede Sasha. 

Sasha sin kompis fortalte Helge at han var en slags vaktmester som hadde vakt om natten for å se til generatorer som holdt lys og elektrisitet til bygningen der de bodde. De var 5 stkk Russere og forutenom dem var det 8 arbeidere dere fra Tjekistan som samlet inn jern. Videre hadde de hatt besøk av Isbjørn-binne med 2 unger for noen uker siden. Denne hadde de måtte avfyre rifleskudd etter.

Tilbake i Longyearbyen traff vi noen kjenninger fra sist vi lå til kai der. Den røde Polske stålbåten Eltanin som er en veteran i disse farvannene. Mannskapet er en Far og sønn som jobber her oppe om sommeren med å frakte personell til en Polsk forskningsstasjon. Jeg fortalte sønnen om reisen vår til Pyramiden og kompisen til Sasha. 

" yes, he claim harbour fee, and payment is done in a hotellroom office "

Nå falt brikkene på plass og myten om Sasha var ikke så spennende alikavell

Dagbok fra Svalbardturen 25 juni 2013

25 juni 2013 Jeg hadde hatt en småbarnslig ønske om å sitte i cockpitten, spise lunch mens vi hadde utsikt mot en isbre. Dette ønsket fikke jeg nå oppfyllt. Sveabreen låg der i all sin prakt med noen små isfjell som bedagelig duppet. Hanne og jeg tok oss en tur i jollen for å se nærmere på den. Vi kjørte sikksakk mellom små isfjell og mindre isbiter helt til isen ble så tett at vi ikke kunne komme nærmere. 

Påhengsmotoren ble slått av og vi satte oss godt til rette i jolla og stirret på isbreen som om vi var i transe. Rundt oss hørte vi lyden av is som sprakk og dryppelyder av is som smeltet i sola. Noen fugler satt rolig og såg på oss rare skapninger. Og en kobbe kretset nysjerrig omkring oss. 

Livet kunne ikke blitt særlig mye bedre en dette. Plutselig hørte vi et realt drønn og jammen fikk vi ikke se en skikkelig kalving. En del av breen på størrelse med en Saab 900s falt ned i vannet 100 meter fra oss. 

Tilbaketuren var til Duen II var litt spennende. De bedagelige isfjellene hadde flyttet seg litt og skjulte nå den nøyaktige plaseringen av båten min. Men vi var ikke nervøse, vi hadde med oss VHF og GPS. Sakte men sikkert oppdaget vi først masten og så resten av Duen II

Helge satt i cockpitt og smattet på pipa si. Han hadde også hørt drønnet fra kalvingen 2 nautiske mil unna

Dagbok fra Nord-legget Tromsø - Longyearbyen

Litterær dagbok Svalbard 2013

Opptimistiske var vi når forlot Tromsø. Nord-østlige og nord-vestlige vinder var meldt, samt en halv dag med vestlige vinder. Og litt kryssing skulle vel ikke skade staute båtvante aspirerende polarseilere. 

Vi gikk for motor gjennom fjordene mot Torsvåg fyr som er siste fastlands-merke før man forlater Norge med nordlig kurs. Her har det gjennom historien pasert mange ishavsskuter. Det var spesielt å legge kursen rett ut mot det åpne havet. En mental bariere ble brutt og man følte seg spent og stolt.

Men hovmod stod for fall. På slutten av min første vakt komme den første sjøsyke av mannskapet opp i cockpiten; Hanne var noe redusert og slapp. Helge var også noe spak. Når jeg gikk ned i innredning merket jeg selv en stigende kvalme. Etter én times urolig søvn måtte jeg ut å spy. Alt jeg spiste kom opp igjen. Drakk jeg kaldt vann kom det opp lunket vann opp igjen. Når jeg følte meg litt bedre spiste jeg en banan, sjokolade og vann.

Dette kom også opp igjen og jeg tenkte at det smakte litt som bananmilkshake. Den tanken gjorde meg enda mer kvalm så jeg kastet opp en gang til. 

Man blir ganske sliten av å være sjøsyk. Heldigvis fungerte autopiloten ok. Jeg kom til å tenke på kollegaen min Morten som blir irritert når han får en ror-ordre som ikke 10 eller 5 grader på en kompasskurs. Av frykt for at autopiloten min skulle være av samme kaliber stilte jeg den på kurs 005 istedet for 003. 

Even ble heldigvis ikke sjøsyk og gjorde en kjempejobb med å hente vann, papir og stå ekstra til rors. Sjøsyken roet seg, men ingn av oss hadde særlig matlyst før vi kom i ly av Bjørnøya. Det var på min vakt at vi først såg toppen av karektaristiske Missery-fjellet komme ut av tåken.  Dette ble feiret med omelett ala Even Myklebust og er noe av det beste jeg har smakt av omeletter.

Vi brukte over to et halvt døgn fra Tromsø til Bjørnøya. Vi ankret opp i Sørhamna og følte oss alene i hele verden omgitt av store klipper fullsatt av fugler. Men idyllen ble brutt neste morgen.

Tirsdag 11.06.2013

Jeg og Hanne tok en tur i jolla for å se nærmere på fuglefjellene. Vi var kry over å ha seilt langt og hadde denne flotte utsikten helt for oss selv. Men som tatt ut av dårlig komedie kommer det et stort cruiseskip inn og ankrer opp. Plutselig svermer bukten med Zodiac-gummibåter fullstappet av Amerikanere. 

Et ordtak sier "if you cant beat them, join them" så jeg spurte høflig via VHF om vi kunne få omvisning på M/V Silver Explorer. Jeg brukte som påskudd at jeg også jobber på cruiseskip. Om Christian Radich er et cruiseskip kan nok diskuteres. Uansett ble det omvisning av maskinsjefen. Vi ble som en kuriositet der. Omringet av overdådig luksus var vi litt feil kledd. Jeg hadde seilerdress full av saltvann og luktet diesel. Inne i pianosalongen tilbydde hovmesteren meg å låne sin smokingdressjakke. 

Maskinsjefen kom på omvisning på Duen II. Vi fikk tilogmed en gave. En ryggsekk full av brus og øl. Siden man er lett bestikkelig så var skuffelsen over å ikke vær alene i Sørhamna glemt etter første colaboks.

På kvelden klarte ikke Hanne aka Vikingen å sitte stille. Hun fikk med Even og meg på klatretur opp en bratt berg. Siden hun er klatrevant, klatret hun først med et tau som vi Even og jeg brukte for ekstra tak da vår klatrestil er mer som en pandabjørn mens Hanne minner om Tarzan. Berget var bygget opp masse flat småstein som løsnet når man prøvde å holde seg fast. Men etter kun to nær-døde-opplevelser var vi oppe på klippen.

For et syn det var, flat terreng som gikk over til å bli majestetiske fjell. Masse småstein dom var som en slags naturlig grus med noen blomster som innbitt kom opp av den ugjestmilde bakken.  Hav i horisonten og nede i viken var vår kjære Duen II som en trygghetens bauta. En flytende bauta vel å merke. 

En tur på land i disse trakter krever litt mer enn bare paraply og husnøkler. Vi har alltid med en håndholdt VHF, revolver, nødraketter og håndholdt GPS. 

14 juni 2013

For en dag! Jeg har truffet tre forskjellige sett med menneskegrupper som alle er særdeles eventyrlystne på hvert sitt sett.

Først på Bjørnøya stasjon hvor det jobber 9 mennesker for å holde metrologistasjonen i drift. Teknikkere, meterologer og kokker. De er der 6 

måneder av gangen. Når vi kom hadde det vært mannskapsskifte noen dager i forveien. De nye folkene gikk med store øyne og var spent på sin nye tilværelse her på Bjørnøya.

Stasjonsjefen Finn viste oss rundt på det store anlegget og vi fikk se alt fra værvarslingen til der de sender opp værballonger. Helge meldte seg inn i nakenbaderforeningen. 

Ved endt besøk forhalte vi oss til en bedre beskyttet ankringsplass. Der lå en stor polsk seilbåt på 65 fot. Hanne og jeg fikk omvisning på SPIRIT 1 Skipperen bodde på båten og dro sørover til Afrika om vinteren og i nordlige områder om sommeren. Med en fjær i lua, noe aksent og en holdnng som minnet om Jack Sparrow ble han et interresant bekjentskap. De dro nordover samme kvelden. Kanskje vi treffer dem senere.

Selv om det var seint på kvelden bryr ikke solen seg om det og tydeligvis ikke vi heller. Hanne og jeg dro på land for å hilse på noen surfere vi visste skulle være her på øya. 

I nærheten av austvåg var det tre brødre. De utforsket Tunheim, en gammel gruveby. Det ble vi også med på. Brødrene hadde vært her i 2 måneder for å kite og surfe. Provianten deres var mat som er utgått på dato som de har fått fra butikker, venner og bekjente eller funnet i containere. Vi ble tilbudt mat når de ordnet seg kveldsmat. En av favorittene deres var potetmos med sprøstekt løk og mye smør. Noe som smaker ganske godt hvis man er sulten.Underveis har de filmet mye og skal lage en dokumentarfilm om oppholdet. Søk på "Nord for sola" så finner dere info om prosjektet deres

To av Wenge brødrene ble med ombord forå se Duen II. Even laget omelett og vi drakk øl i cockpitten. Det var gøy å treffe andre jevnaldrene eventyrere som realiserer planene sine og ikke forblir drømmere. 

15 juni 2013

Det har blitt mange dager her på Bjørnøya nå. Vi har ventet på noe så merkelig som vind som ikke blåser mot oss. Slike vinder er veldig sjelden jeg opplever siden det som oftest er motvind når jeg skal seile en plass. Vi kunne seilt i sikk-sakk videre, krysset oss Nordover mot vinden. Noe som tar lang tid og er slitsomt pga økt kregning og stamping. 

16 juni 2013

Bjørnøya blir mindre i horisonten bak oss. Den har nesten sunket i havet under horisonten, kun fjellene stikker opp for å ønske oss farvell. Motvinden blåser svakt fra nord, vest-vindene lot seg vente et ekstra døgn enn det vi forventet. Vi kjører motoren med svakt turtall for å spare diesel.

17 juni 2013 

ved vaktskifte begynte vi og få vind. Vest-vind som dreide til å bli sørvest-vind. Det var kult å surfe på bølgene mens vi oppnådde godt fart, vi var oppe i 9.1 kn på det meste. Vinden økte i styrke, sjøen ble noe krappere. Jeg våknet på frivakten min. Vindgeneratoren gikk for fullt, da lager den en hvinende lyd. Denne lyden er jeg vant til. Nå derimot gikk den raskt at hvindelyden var mer hvinete enn det jeg var vant til. 

"WWWWWWviiiiiiiiin" sa det og sammen med båtens bevegelser som var mer voldsom og brutal enn "normalt" og bølger med hvite skumtopper som vi tidvis kunne se gjennom ventilene på oppunder dekk var dette et audivisuelt show som ikke passer folk med frynsette nerver. Selv om seilføringen var minimal var skipets hastighet på topp. 

I slike situasjoner blir jeg så glad i den sterke Duen min at jeg besjeler henne med menneskilige egenskaper. Et skip er alltid en hun-skikkelse. Og hadde Duen på magisk vis blitt omgjort til en høyst levende kvinne ser jeg for meg en flott klassisk vakker dame i slutten av tredveårene med noe underhudsfett, men med vakre linjer som får mange mannfolk til å snu seg etter henne på gaten. Ved første øyekast ser hun ung ut. Men ved å se henne på øynene skjønner man at hun har visdom som mest sannsynlig kommer fra en rufsete fortid med forsømmende ektemenn. Kostbare smykker og kjeder viser at hun har et dyrt forbruk. Og selv om hun tidvis kan virke bedagelig anlagt er hun en løvinne i senga!

18 juni 2013 

Vindgeneratoren hviner, men vinden er ikke til nevnevedig sjenanse for oss ,her vi ligger godt fortøyd i Gåshamna. I cockpitt har vi utsikt med stor U. En stor åpen strand omkranset av fjell. En stakkars gammel fangsthytte står der helt alene. På andre siden av fjorden er det en liten isbre. 

19 juni 2013

Det ble en del motorkjøring i de første to vakten. Etterhvert kom vinden på skråbakfra i all sin frydefulle prakt. På tur inn isfjorden surfet vi på bølgene mens vinden blåste frisk bak oss. Enda en lyd ble oppdaget, det var lyden av maste-liket til storseilet som slamret mot masten. Ny fartsrekord for seil ble oppnådd. 9.6kn for så å bli slått igjen 10 minutter senere. Vi var da over 10 kn og jeg smilte fra øre til øre. 

En tidligere kollega; Pål Remen fra kystvakta kom ut med båten sin for å hilse på. Med Go-pro kamera på hodet gikk jeg over i hans båt og fikk noen tøffe opptak av Duen II under seil. For første gang såg jeg min kjære skute bli seilt av noen andre enn meg selv uten at jeg var ombord. 

Pål er en likanes kar med et lurt smil og en avvæpnende latter; "høhø"

Velkommen til Svalbard, høhø. 

I isfjorden fikk vi dekning på mobil og vi kom til sivilisasjon. For første gang siden Senja kunne vi sove til kai. Frem til nå har vi kun ligget for anker. Når vi ligger til anker går vi 2 timers ankervakt og det er vanskelig å få en fullverdig søvn.

20 juni 2013

Mens jeg satt å spiste lunch på land med min kollega Nichlas fra Radich som også var i Longyearbyen, så kom det tikkende inn en melding. Meldingen var fra Even, han hadde bestillt flybilett hjem grunnet helsemessige årsaker og beklaget dette.

Jeg ble mildt sagt forbannet. At jeg enda en gang skulle få mannskapsproblemer etter at vi var kommet oss i gang med turen, det hadde jeg ikke regnet med. I særdeles kvasse ordlag fortalte jeg Even hva jeg syntes om å få sånne beskjeder over sms. 

Det å seile i disse breddegrader er ikke for alle, vi må være selvhjulpet, tåle lite søvn og lange vakter med sjøsprøyt og kulde. At Even dro gir enda mer arbeid for resten av oss i mannskapet. Nå har jeg trutt og jevnt fått diverse hindringer og utfordringer for å komme meg hit til Svalbard. Og etterhvert blitt flink til å takle det. Forfatteren Ragnar Kvam skriver om mottoet "shit happens" og uten å inneha synske evner visste jeg hvordan følelsesregistret mitt kom til å fortone seg resten av kvelden. 

Når sinnet mitt avtok ble det erstattet av skuffelse, neste i kø var erkjennelse før helt til slutt at jeg fikk nytt pågangsmot og la ut annonser på mannskapsbørser og facebook at jeg trengte mannskap. Det var hjertevarmende å se at mange delte facebook-statusen min. Ikke bare nære venner og famile, men også perifære venner som jeg ikke har snakket med på noen år. Tusen hjertelig takk til alle som delte og tipset folk om mannskapsbehovet mitt.

21 juni 2013

På tur mot Ny Ålesund ble vi kvitt telefondekning og andre forstyrrelser, på et vis var det en lettelse å få klarhet i mannskapssituasjon selv om vi ble en mindre. Blid og fornøyd styrte jeg i tåkebankene gjennom Forlandssundet mens jeg sang sjømannslåter av full hals og delvis fungerte som musikalsk tåkelur. Det er noe spesielt med å stå til rors mot en ny spennende plass med mye proviant og fulle vann og dieseltanker. Da føles verden litt mindre enn ellers

22 jun 2013

Tidlig på morgenen kom vi til kai i Ny Ålesund. Plassen hvor Roald Amundsen brukte som base når han skulle fly over nordpolen i lutballong sammen med Italieneren Nobile. 

Etter en times søvn banket det bestemt på skroget. Trøtt i trynet kom jeg opp i luka til cockpitten. Der stod en ung søt dame som var havnevakt, jeg tenkte at for første gang i mitt liv har jeg sett en fin kvinnelig havnevakt. Men beskjeden hennes var ikke like fin. Med et sjarmerende smil sa hun at det var et cruiseskip på vei hit og trengte mer kaiplass til å sette i land turister. Om ikke vi kunne legge oss til anker. Det fristet heller lite. Men som ved et lite førjulsmirakel ropte det på radioen hennes på engelsk preget av spagetti-aksent at de ikke trengte mer plass alikavell. Vi kunne legge oss å sove igjen

Neste gang jeg åpnet øynene stod Hanne i lugardøra mi spurte om jeg ikke skulle svare dem som banket på. Jeg hadde ikke hørt noe, jeg ba Hanne sjekke hva det var.

 "Ei dame sei vi må fløtt oss" var neste beskjeden jeg fikk. Trøtt og sliten var jeg som sagt ,og lysten til å forhale slik at cruiseskipet Costa Pacific skulle få enda mer plass til å sett på land rike turister var mildt sagt fraværende. Desperat etter søvn fikk jeg troskyldige Hanne til å lyve for Havnevakten. 

Hun skrudde av hovedstrømmen og prøvde å teatralsk å vri om startnøkkelen med havnevakten som vitne, uten at noe skjedde. Startbatteriet måtte lades ba jeg henne si.

Men løgn lønner seg sjelden og jeg ble vekket enda en gang. I crocs og joggebukse gikk jeg ut på dekk for å få overblikk over hele situasjonen. Tenk deg at du går tur på en øde mark, blir sliten og setter opp et telt for å sove. Når du våkner opp viser det seg at du har slått opp teltet på en fotballbane og våkner opp midt på banen i andre omgang. Slik følte jeg det nå

Ute i fjorden låg ett svært cruiseskip. Ved siden av oss lå en tender som var dobbelt så stor som Duen II i både lengde og bredde å losset passasjerer og hele kaia var full av Tyskere og Italienere som tok bilder. Innenfor moloen stod det 4 tendere til og ventet på å få komme inn.

Costa Pacific sin representant som dirigerte tender-trafikken var lettere stresset, han døpte jeg i stillhet for Super Mario. Super Mario mente det var nok at vi flyttet oss noen få meter lenger bak. Et raskt blikk på steiner som og litt svell fikk meg til å tenke på velværen til min splitter nye propell. Vi bukserte Duen II bakover, og før vi fikk festet trossene igjen kom en av Super-Marois venner med en stor tender og skrapte borti oss. De etterlot en svart stripe på styrbord låring. 

Jeg spurte Super Mario hvem som hadde lært dem å kjøre tender, selv foreslo jeg at det kanskje var Donald Duck som hadde vært kursansvarlig for det. Stripen var ikke så ille, og med tanke på at dette var samme rederi som hadde Costa Concordia var jeg mest bare lettet. 

En snarrådig ung mann fra Ny Ålesund foreslo at jeg kunne fortøye med hekken inn mot kaia og så ta en baugtrosse over til bryggen fremfor oss. Med hjelp fra den søte havnevakten fikk vi flyttet Duen II i en posisjon som gjorde henne mindre sårbar for Super Mario sine kamikaze båtførere.

Den snarrådige unge mannen og den søte havnevakten het egentlig Tore og Elisabeth, de var kjempetrivelige og inviterte oss dessuten på sankthans-fest med livemusikk, gratis drikke og mat. 

Hanne og jeg gikk oss en tur litt senere på formidagen. Siden vi skulle gå utenfor bygrensen til Ny Ålesund måtte jeg bære rifle. Vi ble stoppet opp hele tiden av cruiseskip turister som ville ta bilde av oss eller være med i samme bilde som oss. En Tysker spurte tidligere hvem vi var, på det spørsmålet svarte jeg at vi var Nilssens and Kjerpseth in the famous exploration vessel Duen II, out searching for Roald Amundsen.

Ny Ålesund er et internasjonalt forskningssamfunn med godt over 100 forskere, vaktmestere, snekkere, elektrikkere, butikkansatte og havnevakt. Snittalderen kan ikke ha vært mer enn midten av tredveårene. Stemingen i byen var munter, innbyggerne ga oss et vennlig nikk og/eller smil når de paserte oss i gatene eller kjørte forbi oss på veien. Vi småpratet med dem og fikk tips til gåturer og litt innblikk i hvordan det er å bo der.

Ombord i Duen II var det kommet offisiel inbydelse til sankthans festen med bilde av det lokale bandet "Bæversprit" 

Supermario og hans venner hadde forlengst forlatt havnen. Vi kledde oss så rockette vi klarte og tuslet oppover til festlokalet. Jeg var litt fasinert over at vi kanskje var på verdens nordligste fest. Etter velkomst drink åpnet en hangardør seg og avslørte en scene der selveste Bæversprit spillte kveldens første låt. 

Duen II sitt mannskap ble tatt særdeles godt imot her  Ny Ålesund, folk kom å hilste på oss "outsidere" og lo av våre sjøskrøner. Maten var på topp og det var gratis selvforsyning i baren. Festen varte ut i de sene nattetimer, solen skinnte og alle var fornøyd.

23 juni 2013. Det var vemodig å forlate Ny Ålesund. Vi ble så godt tatt i mot at jeg hadde utrolig dårlig samvittighet ovenfor Elisabeth havnevakt. Om du leser dette så beklager jeg min hvite løgn og at det kun var på grunn av søvnmangel 

Avreise mot Svalbard

presset ved å lede en slik ekspedison slo plutselig i meg når konen til et av mannskapsmedlemmene tok meg i hånden og ønsket oss en sikker reise. Jeg sa at jeg nok skulle få alle trygt tilbake. Og da slo det meg at jeg nå hadde tatt på meg ansvaret ikke bare for 3 menneskeliv men også potensielt hundrevis/tusenvis av pårørende. Det har alltid vært der latent i underbevistheten men nå gikk alvoret opp for meg. 

Det var nok slik min bestefar og oldefar følte det når de var skipper på fiskeskøyter og måtte se mannskapets mødre, fedre, brødre, søstere i øynene før avgang. Da dro de ut for å skaffe mat. Jeg og mannskapet mitt drar ut fordi vi "kan". Fordi Bjørnøya er der, helt i toppen av værkartet er det en liten firkant som står alene som Siri Kalvig såvidt rekker opp til når hun pressenterer været. Og vi skal lengre enn det. Kanskje så langt som 80*N 

Nå er det jo folk som er betraktelig dummere enn meg som har gjennomført turen med mye mindre planlegging og dårligere skuter enn Duen II, uten problemer. Men siden dette er første gang jeg gjennomfører en havkryssning føles det som om jeg er ved samme bord om Nansen, Hjalmar Johansen, Amundsen, Shakelton og resten av de store polarheltene.

Tankevandringer om en oter og båtarbeid

Iver på slippen

Siden juni i fjor har jeg tilbrakt mange timer med å ordne diverse ting på båten. Når man er alene slik med arbeid så blir man mer observant på naturen rundt seg.

En kveld nå i vinter mens jeg var nede for å fikse noe så var det plutselig to øyne som stirret på meg. Det var en oter som spiste på et fiskekadaver. Jeg skvatt godt før jeg skjønte hva slags skapning som var fremfor meg.

Samme oteren kunne jeg se på dagstud, svømmende utenfor flytebryggen. Og hver morgen lå det fiskebein på brygga etter han. De sparket jeg i havet slik at ikke måsen skulle komme for å spise opp otermaten og drite ned båten min.

Jeg følte et kameratskap med denne oteren, en gang ble jeg kaldt "fett-oter" av en jente på byen. Kanskje det var en medvirkende årsak? Om bare denne nye kompisen min kunne ha sjekket propellen min for slark slik atjeg hadde fått fikset den tidligere.

Nå bestod hverdagen min av å dra til slippen hver morgen istedet for å rusle ned på flytebryggen. Med matpakke og kaffepauser sammen med ansatte og insatte inne i hovedbygget så føltes Duen II som en ordinær jobb. 

Sjarkfiskerne som beundrer Duen II. Bildet er tatt fra slippvognen

På slippen var det ingen andre inne med seilbåt. Her var det sjarkfiskere, oppdrettsfolk og yrkessjofører. Det var trivelig å ha mennesker å snakke med istedet for oteren.
Iver på slippen startet arbidet med å dra ut den gamle akslingen og propellen. Motorsjekk og bygging av nødstyring var også arbeid som jeg fikk gjort der.
Nødstyringen er en stor stav som blir tredd over ror-stammen hvis rattet streiker. Noe som tidligere eiere har rotet bort.

Iver på slippen demonterer slark-propellen

Når jeg gikk Duen II i sømmene oppdaget jeg mange synder fra tidligere eiere. Som en omtenksom ektemann i et ekteskap med en tidligere misbrukt kvinne, oppdaget jeg stadig forsømte plasser. Styrewire ble ble greaset inn, bolter ble etter-trukket, gamle elektrisk ledninger ble isolert og ny styring
til ankerwinsj ble montert. 

Register-reim og løpehjul blir byttet

Drømmen om å seile til Svalbard kommer stadig nærmere til tross for at man tar to skritt tilbake for hvert tredje skritt fremover.

Nedtur.no

Etter en fin seiltur far Harstad til Hals via Bjarkøya var det på tide å få opp båten på slipp. Vel oppe på land såg båten fin under vannlinjen. Ikke noe groe eller skjell på skroget. Propellen var tilgrodd men kjentes grei ut for mitt ukyndige blikk.

Iver på slippen kjente på propellen og fikk en bekymret mine. Han sa at det var litt slark i den og det var ikke helt bra. Jeg måtte spyle ned båten og få på nytt bunnstoff mens det var solskinn så jeg fikk ikke særlig tid til å fundere over det. Etter å spylt propellen ren for groe og skjell så kjente jeg på den selv. Jo det var slakk i den. 

Nostrodamus (min far) kom også kjørende etter jobb for å se. Hans dom var klar. Ny propell må inn. Etter litt googling fant jeg ut at en ny propell av samme typen kostet 25.000 NOK i 2004. Da var det sikkert ikke blitt billigere nå. 

Nytt bunnstoff er på. Trenger "kun" ny propell

Dette ble en blåmandag av dimmensjoner. I tilegg fikk jeg melding fra en av mannskapet som ikke kunne bli med til Svalbard alikavell. Gerhard hadde tenkt over saken og hadde andre ting å prioritere i sommer. Etter en lang dag på slippen kjørte jeg hjem til Valvågen. 

Mentalt sett var jeg nede i kjellerens kjeller. Jeg fryktet at jeg måtte avlyse hele Svalbardturen og prostituere meg for å råd til en ny propell. 

Men nå tok Nostrodamus en ny vending og gikk fra å være en konsekvensfokusert streng pappa til å være en støttende far som man ser i amerikanske familie filmer. 

"Øyvind, nå legger du til side alle negative tanker og fokuserer kun på hvordan du skal få tak i ny propell og få skuta i stand igjen"

Som sagt så gjort. Neste dag dro jeg til slippen med telefon fulladet. Først ringte jeg levrandøren av nåværende propell. Max prop. De kunne informere om de leverte ganske gode propellere og mitt problem skulle egentlig ikke forekomme. 

Alikavell var det slark i min propell like forbannet. Siden jeg har lest om rosabloggere som blir sponset av kosemetikk og klesfirmaer for hundretusenvis av kroner, kunne vel Max prop sponse meg med en ny propell. Men det fikk jeg ikke gehør for. Seile-blogging er ikke så lukrativt.

Hals slipp ga meg et bra tilbud på Gori 3-bladet forldepropell som er anderledes bygget opp en Max prop. Denne skal gi bedre fueløkonomi men dårligere havne-manøvrering. Og prisen ble bedre enn hos Max prop. Dermed var saken biff. Propell er bestillt sammen med ny aksling. 

Penger er blitt som ferskvare å regne etter alle de uforutsette utgifter jeg har hatt hittil i år. Jeg har investert mye i dyrt kjøpte erfaringer. 

Opptrapping til Svalbard og litt om sosial-seiling

Dagene går og gjøremålslisten blir stadig mindre til tross utventede ting som dukker opp. Nå er i hvertfall mannskapet helt benkers. Vi blir 4 stk på nord-mannskapet og 5 stk sør-mannskapet.

Senja - Svalbard
Øyvind
Even
Helge
Hanne

Svalbard -Senja
Øyvind
Even
Harald
Toril Marie
Gerhard

Jeg venter bare på tilbakemelding fra Sysselmannen slik at jeg får ordnet en SAR-forsikring. Og krysser fingre og tær for at det ikke skal dukke opp noe for "spennende" under slipp-setting. Båten skal nemlig opp av vannet i morgen for å få nytt bunnstoff og dessuten litt mekanisk arbeid. Nød-ror arrangement, forsterkning av rekkestøtter og motor-service skal utføres. Og dette må skje i løpet av en ukes tid før jeg skal på jobb.

Denne helgen samlet jeg sammen litt forskjellige folk og seilt litt i nærområdet her.

Fra Venstre: Else Mari, Gerhard, Kenneth, Øyvind (meg), Even

Kommende båtboer Charlotte

Jeg seilte fra Senja til Harstad sammen med Charlotte som er en fjern slektning av Martin (som har seilt mye med både Duen og Duen II)




Hun har kjøpt seg seilbåt i Bergen og skal seile den opp nå i sommer for å bo i den i Tromsø. Slike folk har jeg sansen for, de som tar steget videre fra å være drømmere til å bli "gjørere"

I Harstad kom resten av helgens mannskap. Else Mari som jeg kjenner fra Radich, Kenneth som jeg har jobbet med i kystvakta. Og ikke minst knoll og tott som egentlig heter Gerhard og Even.

Gerhard og Even har blitt shanghaiet til Svalbard-seilasen. De stod allerede på mannskapslisten som er sendt til sysselmannen så jeg var veldig spent på om de ville fungere ombord, både på det sosiale og seiling.

Uten F

Siden vi skulle dra tidlig neste morgen for å seile til Bjarkøya så gjorde vi det fornuftige å dra på stor-fylla i Harstad. Jentene ble ombord og kunne neste dag fortelle at vi hadde spillt musikk klokken fire om natta. Noe ingen av oss hankjønn klarte å huske. Dessuten var det en stor plakat av Tore Skoglund hengt opp på min lugar. Det påfunnet stod Even bak. Plakaten passet så bra på døra mi at den blir hengende der en stund til.

Den tidlige avgangen ble forsinket noen timer, etter at vi hadde spist frokost og tilsammen husket 40% av nattens bravader.

Else Mari fungerte som bås og lærte opp knoll og tott med knuter og pakking av seil. Charlotte og Kenneth ble dugelige ror-menn/kvinner på seilasen til Bjarkøya.

Vikingen Tore Hund bodde en stund på Bjarkøya før han døde og fikk en bauta reist etter seg og sin Ætte. Gerhard foreslo at vi skulle skrive en F fremfor Ætte på bautaen. Det droppet vi. Charlotte ble stedets "hund" etter et slag med kortspillet mattis som også blir kalt hund.

Vi hadde noen fine nord-norske vårdager med grilling og optimistisk bruk av hengekøye med kjelldressen på. Det er moro å ha muligheten til å besøke nærliggende områder med egen båt og treffe nye folk. Både knoll og tott er fortsatt med på å seile til Svalbard

Charlotte henger på fordekket

Bjarkøya by day

Om disse tre starter et band så er album-covret her

Til vanlig er Kenneth maskinsjef i kystvakta. 

Else Mari

Alle bilder er tatt av Charlotte

Tanker om å være amatør-ekspedisjonsleder

Å planlegge en Svalbard seilas kan gjøres på mange måter. Man kan foreksempel hoppe i båten og legge av sted uten å planlegge noe. Så seiler man i en kort uke til man kommer til Longyearbyen og drikker billig alkohol, før man snur og seiler hjem igjen. 

Hadde det bare vært så enkelt. Tenk om motoren stopper? tenk om seilene revner? Hvor langt kommer jeg med fulle dieseltanker? Hvordan skal jeg få værmelding når jeg ikke har mobil eller ICE-dekning? Hvordan ser skuta ut under vannlinjen? Kan en isbjørn komme seg opp i båten min mens vi ligger til ankers?

Slike spørsmål stiller jeg meg selv hele tiden. Når det er spurt så må jeg svare meg selv. Når jeg ikke klarer å svare meg selv må seg spørre noen andre eller lese meg opp på det. Bøker om temaene blir kjøpt og lest flittig. 

Her om natten hadde jeg en ekkel drøm. Vi var godt i gang med Svalbard-seilasen. Plutselig var det is på alle kanter og motoren ville ikke starte. Jeg var rådvill og hele mannskapet så spørrende på meg. Så våknet jeg, fuktig av kaldsvette men trygt i Valvågen. 

Mitt improviserte kontor

Et scenario som raskt kan skje hvis man er uforsiktig. Så her gjelder det å være godt forberedet med tilstrkkelig utstyr, god båt og kompetent mannskap.

Mannskap er et annet kapittel. Ideelt skulle alle vært ishavs-seilere av ypperste klasse. Men slike seilere vokser ikke på trær. Så jeg har heller måtte fokusere på personlige egenskaper hos potensielt mannskap. Praktiske folk med godt humør og sterk psyke er egenskaper som jeg har lett etter. Og håper jeg har klart å finne nå. Til helgen skal jeg seile med to stykk som blir med på seilasen med mindre det blir totalt kræsj. 

Helt siden jeg startet å snakke om Svalbard har det vært mange interessenter. Men mange har falt av lasset etterhvert som datoer og planer tar form. Det er ikke lett å få det til å klaffe med ferie, andre planer og økonomi. 

Økonomi er annen sak. Siden nyttår og frem til slipsetting har jeg brukt i over 60.000 NOK på flåte, EPRIB, satelitt-telefon, Vindgenerator, nye batterier, påhengsmotor, motordeler, Slipsetting, diverse mekanisk arbeid på båten. Og alle de "små" tingene man kjøper på Bilteama.

Vindgeneraoren er endelig ferdig montert

Og er det verdt det?

Om jeg hadde tatt litt andre valg i livet hadde jeg vært en aspirerende småbarnsfar nå. I rekkehus med trivelige naboer. Kanskje hadde jeg kjøpt en praktisk stasjonsvogn. Istedet velger jeg å bruke all min fritid på en snart 30år gammel flytende overpriset seilbåt.

Det er absolutt verdt det. I valget mellom å sitte og ha det koselig vil jeg heller ut å ha det gøy. Selv om det krever mye svette, bannskap, tapte forhold og masse penger. Så er alt verdt det når man bare får opp seilene og kan skru av motoren, høre på musikk og seile med spennende folk som man forsåvidt lærer å kjenne på en helt annen måte enn på land. 

Når snøfokken er tett og øynene er sliten etter å stirre på radaren, så føler jeg meg mye mer levende enn jeg ville gjort visst jeg sto og malte et stakittgjerde og pratet om været med nabo Jensen som akkurat hadde kjøpt seg en ny Volvo.

Avslutning av Lyngen Ski and Sail

Ski and sail Lyngen

28 mars,

På grunn av dårlig værmelding fremover ville vi komme oss til Tromsø en dag ekstra før det som var planlagt. 

Vi hardde mannskapsutveksling med Impuls. Irmelin kom til oss og Eirik dro sammen med Stian. Eirik så ganske sliten ut, pølsemytteri er visst en slitsom afære. Men han tok med seg kamera for å ta bilder av Duen II under seil

Denne seilføringen ble tidvis for mye når katevindene kom

Jeg merket at Irmelin var vant til å seile småbåt. Hun tok raskt initiativ til å ta inn fendre og kveile trosser. Det var tid for en uformell regatta mellom båtene. Vi fikk oppp storseilet, rullet ut genua og heiste stagseilet. Vi gled stødig fra Impuls. De startet motoren og sirklet rundt oss mens de tok noen bilder.

Ut på dagen fikk vi igjen oppleve kastevinder. Kun med kutterfokk og tre-revet storseil måtte vi gi ut på storseilskjøtet for å ha kontroll på skuta. Snøfokk kom også og gjorde at vi kun så 50 meter fremfor oss. Jeg startet radaren og sjekket plotteren som har AIS-motager for å ha overblikk over andre skip rundt oss. 

Denne greia er gull verdt i slikt vær

Stemningen var god, vi sang shanty-låter og følte oss trygge til tross for dålig sikt. Impuls var bak oss før snøfokket kom. Men plutselig var de fremfor oss. Nå var jeg glad for at jeg holdt utkikk. De var vanskelig å se på radaren.

Meg til venstre og Irmelin til høyre. Vi handler visst på samme klesbutikk

Innseilingen til Nordlennangen gikk via en smal fjord. Men vi kunne ikke se land på grunn av snøfokket. Nå tok jeg over roret, det var vanskelig å styre etter radaren. Bildet er litt forsinket så man må svinge litt før bildet får oppdatert seg ferdig. Kartplotteren mente at vi var på land, så den kunne jeg ikke stole på lenger. 

Etter fortøyning og midag ble det en tidlig kveld. 

29 mars. 

Ankom Tromsø og ble sittende ombord og pilse sammen med Impuls. Vi levde i vår egen verden og orket ikke gå på byen. 

30 mars. 

Vi gikk skitur på bortover ski. Martin klarte å brekke staven sin. Men Eirik hadde gaffateip, jeg hadde kniv så vi spjelket det sammen. Kristin viste oss riktig langrennsteknikk, for nå var vi på som hun sa "på mitt teritorium" Hun gikk fremst og viste frem riktig teknikk, bak kom vi guttene og  fulgte nøye med. At hun hadde tettsittende skibukse og sprettrumpe hadde ikke noe med saken å gjøre.

Teknikkopplæring på gang

"følger du med Øyvind?"

"ja" svarte jeg

Vi nærmet oss slutten på vårt lille påske-eventyr. Både Kristin og Hanne fikk tilbud om å være med til Svalbard. Begge imponerte på sitt vis. Hanne kunne styre stødig i sterk vind og ble flink med seilopperasjoner. Kristin sin hovedstyrke var å organisere landekspedisjoner. Men hun var fortsatt godt dugende på seil og roret. 

På kvelden dro vi ut på lvet. På rorbua fikk vi et bord, det var livemusikk og god stemning. Stille satt jeg nøt selskapet av trivelige folk og mersmaken av en vellykket påsketur. Etterhvert ble jeg dritings i likhet med alle de andre.

Eirik fant noe under en sofapute. For å skåne hans uskyldige sinn sa jeg at det var en ballong

Siste dagen ble brukt til vasking og bading i havet. Sistnevnte var kaldt og litt flaut siden mange turister begynnte å ta bilder. Eirik innførte bruk av vaskehatter og vaskepils.

Martin med vaskehatt

Alt i alt var det en kjempeflott tur. Det var ekstra gøy at vi var to båter som seilte sammen og kunne besøke hverandre. Mannskapet gikk godt sammen og ble fin gjeng. Tusen takk til alle sammen som ble med.

God gjengen! fra venstre: Kristin, Eirik, Martin, Hanne, Øyvind (fremst)

Ski and sail lyngen 26 og 27 mars

Duen II Senja 11 april
Lyngen ski and sail

Tirsdag 26 april fortsatte vi vår ferd. Vi skulle nå gå til Lyngseidet. Jeg rigget til kutterstaget og monterte på en fokke får å få bedre krysse-egenskaper. Vi skulle nemlig ha en del motvind. 

Vi startet samtidig som Impuls, de gikk for motor. Men etter mange timer med mye kryssing og ikke så altfor mye fremgang ringte Stian fra Lyngseidet og spurte om vi hadde bommet på havnen eller noe siden vi ikke var kommet frem enda. Som den industri-seileren jeg er så startet jeg opp den trofaste (bank i bordet) Volvo Pentaen og steamet til Lyngseidet.

Vel fortøyd i Lyngseidet

Etter en bedre midag diskuterte vi planen for neste dag. Etter gårsdagen topptur kunne vi trygt konstatere at det var sprik i ferdighetene i gruppen. Eirik og Kristin ville ta fergen til Olderdalen for å bestige Giilivarri 1600 m høg. Mens Martin, Irmelin og jeg ville prøve skitrekket for å skåne støle bein og føtter. 

Av prinsipp ville ikke AD og HD (Kristin og Eirik) bruke et skitrekk når vi var på en ski and sail tur. Men jeg ville ikke av prinsipp bruke ferge for å komme meg frem til en topp. Der jeg la mest vekt på "sail" i ski and sail. Så vi bestemte oss for å dele oss opp i to hold neste dag, uten at vi var uvenner av den grunn.

Onsdag 27 april. Eirik og Kristine var tidlig oppe for å rekke den første fergen. Jeg inviterte Stian og Irmelin over på frokost. Vi hadde en lang og god frokost med hjemmelaget tomatsild og selvplukket moltebærsyltetøy. Etterfulgt av mye kaffe. 

Til slutt kom vi oss ut av båten med alt av skiutstyr. Vi ante litt ugler i mosen når vi spurte lokalbefolkningen etter veien til trekket. Klukkelatter og luresmil peikte oss frem. Det viste seg å være et barnetrekk. Men det passet meg egentlig ganske bra.

Eirk og Kristin venter på fergen

På kvelden satt vi slitne ombord i Duen II. Eirik og Kristien hadde hatt en kjempeflott tur.

 Vi hadde hørt rykte om en konsert med aristen Elg fra bandet "Dance with a stranger" Det var dalende stemning for å dra på den. Helt til Stian kom, kledd for fest med smittende humør fikk han oss til å dusje og dra på konsert.

Elg leverte varene, men utestedet var en trasig afære. Når elg hadde pause så tok stedets DJ og spillte musikk som Alice Deejay og Dr Bombay kjempehøyt over anlegget selv om det var lite folk. Og de som var der satt å snakket. Vi gjorde det som seg hør og bør. Nemlig å sende noen sure blikk istedet for å be henne dempe bråket. Er det ikke slik vi nordmenn sier fra om dårlig service?

Det ble litt afterskistemning når en dame som kanskje var 10 år eldre enn meg kom bort med et lurt blikk og sa at hun hadde sett meg i bakken når hun var der med sønnene sine på 8 år.  Spesielt Stian mente at jeg burde satse på henne. Men jeg følte meg ikke helt klar til å bli reservepappa riktig enda. 

Når vi skulle gå, så foreslo Eirik at vi skulle fyre i gang engangsgrillen på kaia. Det stemte jeg imot siden det ville ta så lang tid og vi skulle opp tidlig neste dag for å ha medstrøm. Eirik så for første gang på turen irritert ut. Uten å si noe stakk han avgårde. Jeg og Martin kjøpte hver vår kjipe pølse før vi alle gikk tilbake mot kaia. Eirik var fortsatt ikke å se, til gjengjeld så vi flammer på kaia!

Det var Eirik som var i full gang med å fyre opp engangsgrillen. Humøret hans var tilbake og han sa halveis unnskyldene at han desverre måtte ta en sjefsavgjørelse når det kom til pølsene. Vi fikk oss alle en god latter av pølsemytteriet hans. Vi ble alle mett også fikk vi sett et flott nordlys. Stemingen var som tatt ut av en Disney film.

Det endte opp med at vi ikke kom oss til køys før klokken 04.00 og vi skulle seile før klokken 07.00

Jeg fikk alle opp etter noen få timers søvn ved hjelp av ukonvensjonelle metoder. Nemlig å spille Scooter høyt over anlegget.

Ombord på Impuls var det stille når jeg banket på luken dems. Stian kom ut med trøtt ansikt og sa at han måtte si meg noe. 

"ja ha" sa jeg litt forfjamset

"æ så dæ i bakken" svarte han lurt mens han hermet etter "MILFen" 

Min version av Lyngenturen

Duen II Senja 7 april

ski and sail Lyngen

Mandag 25 mars skulle vi prøve oss på vår første topptur. Kristin gikk fra å være litt passiv ombord (sjøsyk) til å være ekspedisjonsleder på toppturen vår til storhaugen som var i underkant av 1200 meter høy. Dette skulle være en enkel topp som var tilnærmet skredsikker. 

Kristin fikk oss alle til å teste skredsøkerne mot hverandre, hun så til at alle hadde spader og søkestang.  Samt at hun gjorde litt mer moderlige ting som å tipse alle om a ha nøtter og sjokolade lett tilgjengelig. Så startet vi oppstigningen. Martin og jeg hadde ikke tatt oss råd til å investere i skikkelige randonee ski. Vi brukte truger og bærte skisko og karvingski i ryggsekk. 

Vi ble raskt liggende bakerst i sporet. Skisporet etter de andre var smalere enn våre truger. Vi måtte subbe oss fremover. Med tunge ski på ryggen og føtter som er vant til ståing på skipsdekk og litt riggklatrinosg så ble dette raskt særdeles tungt. 

Resten av gruppen tok skiene til meg og Martin for å hjelpe oss. Etter ca 3 timer hadde vi en liten pause. Jeg trodde at vi så toppen. Men Kristin kunne fortelle i en irriternde positiv mine at "nei toppen ser vi kanskje om 4 timer" Nå var jeg så sliten at jeg hoppet mange hakk i mitt vanlige følelsessregister. Både irritasjon, sinne og frustrasjon hoppet jeg lett over og gikk rett på depresjon. Det var like før jeg begynnte å grine. 

Stian hadde anlagt sprettrompe til bildebruk

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Men samlet mer viljestyrke for å nå den helsikkes toppen. Til tross for slit så tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten. Langt der nede kunne jeg skimte Duen II der hun lå godt fortøyd, med øl i barskapet og en varm diesel ovn. 

Over meg lengre opp i sporet så jeg bakenden til Kristin som lett gikk oppover mot fjelltoppen. Skiene mine var på hennes ryggsekk, uten at det påvirket henne i nevneverdig grad. 

Omsider var vi oppe på toppen. Den siste timen var det bare inngrodd stahet som drev meg fremover. Men nå var vi på toppen og skulle slappe av og nyte utsikten før vi satte utfor.

Nei, slik ble det ikke, snøfokk og kulde gjorde at vi ikke kunne sitte så lenge. Så her var det bare å få seg skiskoene, skia og sette utfor. Til og begynne med var sikten veldig dårlig i snøfokket. Men lenger ned klarnet det. 

Kristin i sitt ess

Etter mye fall og bannskap var jeg nesten nede fra toppen. Men så stuper jeg kråke forover med skiene dypt ned i snøen. Kun en ski er igjen når jeg reiser meg opp. Vi brukte lang tid, nesten en halvtime på å finne den skia mi etter å ha grevd opp flere kubikk med snø. 

Ombord i Duen II var jeg så sulten at jeg kunne spist en selvdødd hest. Men det ble pizzarester med ris oppå. Topptur Kristin sa at hun ikke var sulten siden hun spiste 2 brødskiver på toppen av fjellet!

Film fra Lyngenturen

Eirik har redigert sammen en flott film fra turen vår. Den kan sees her:

http://www.youtube.com/watch?v=GusQLIUU5SI&feature=youtu.be

Duen II Senja 3. april 2013

Ski and Sail Lyngen

Mens jeg ventet på mannskapet gjorde jeg litt småting ombord i båten. Jeg fikk blant annet kjøpt en påhengsmotor til jollen. Den var litt tungstartet helt til jeg oppdaget at bensinentanken var avstengt. En gjeng av byens litt slitne gladgutter kom med muntre tilrop fra kaia, hvor de satt i skjul og hadde en liten fest midt på dagen. 

Hanne fant seg godt til rette bak roret

Hanne kom først, etterfulgt av Eirik og Kristin. Alle hadde med særdeles mye bagasje som vi måtte stue nøye. Jeg var usikker på hvordan vi skulle sikre skiutstyret.  Men det beste var å montere det vertikalt langs vantene. Det ble forsåvidt Kristin og Eirik sin oppgave siden de hadde dyrest utstyr og dermed de mest nøye til å sikre det.

Martin til venstre og Kristin til høyre

Etter at sistemannen Martin kom ombord så la vi avgårde. Første natten ble tilbragt for anker ved Nipøya, ca 8 nm sør-øst for Tromsø. Jeg ble ikke helt venn med ankeralarmen, den vekte meg unødvendig 3 ganger i løpet av natten. Men vi lå godt, til tross for mye vind.

søndag 24 mars satte vi kursen mot Djupvik hvor vi skulle på vår første topptur. Underveis ble vi tatt igjen av seilbåten Impuls med kaptein Irmelin og matros Stian. 

Disse to skapningene traff på Radich, de var medseilere på atlanterhavskrysningen ifjor. Og i tretti varmegrader og solskinn sa de at de skulle seile en 32 fots bavaria fra Bergen til Tromsø i februar måned. Dette trodde jeg ikke noe særlig på, men jammen meg var de nå ved siden av oss.

Vi ønsket dem velkommen med å ha en snøballkrig mellom båtene. Vi stillte oss på fordekket og kastet noen bredsider med snøballer på dem, (eller etter dem)

Kapteinen tar dekning for å unngå snøballer

Fremme i Djupvik inviterte vi Stian og Irmelin ombord på midag og ankerdram. Duen II og Impuls sitt mannskap gikk godt sammen og stemningen var satt for en fin påskeseilas. Neste dag skulle vi på topptur, der Kristin var i sitt ess.

Ski and Sail Lyngen

Mens oppdrag Nord Norge går sin seiersgang på NRK har jeg gjort nesten samme som konseptet med Duen II. 

Rett før nyttårsaften i fjor var jeg hjemme i Valvågen og planla Svalbard turen som kommer denne sommeren (bank i bordet) Jeg innså at jeg hadde fri i påsken og at jeg hadde lyst til å prøve en slik ski & sail tur. Toppturer opp på et fjell for så å stå på ski ned til egen båt fasinerte meg. Samtidig ville jeg treffe nye folk og lete etter personer som kunne være potensielt mannskap til Svalbard turen

Jeg annoserte på mannskapsbørsen på facebook og på www.sorgenfri.com med "ski & sail" som overskrift og at folk som utmerket seg kunne få tilbud om å være med til Svalbard. Jeg tok 350 kroner døgnet per person, den prisen inkluderte alle utgifter

Det var mange søkere fra annonsene men også via venners venner. Mange die hard ski fjell og ski folk. Men også regatta seilere og folk uten forhåndskunnskaper på noen av delene. Kun et fåtall skrev noe om at de også ville være med til Svalbard.

Til slutt endte jeg opp med to tidligere kompiser.

Martin (28) fra Oslo, som har vært med mange ganger tidligere. Han er en datakonsulent og seiler også en del colin archer. Han har stabilt godt humør og en rungende latter som kommer frem hvis man forteller en grov vits

Eirik (25) fra Bergen, her var det ikke mye seilkunnskap å hente. Men han har gått mange toppturer og er en humørspreder av rang.

Og to "internett folk" som også ville være med til Svalbard :

Hanne (21). Går fjell og ekspedisjon på folkehøgskolen i Lofoten. Hun hadde skadet foten sin men ville være med på seilingen. En fåmælt tøff jente som ikke liker å sitte stille for lenge. 

Kristin (25) Topptur jente med stor T. Ei særdeles aktiv jente som har reist verden rundt for å gå på toppturer med telemark ski. Til vanlig jobber hun i noe så spennede som en bank

Alle kom ombord i Tromsø. Jeg fikk hjelp av faren min til å frakte båten de 60 nm det er fra Valvågen på Senja til Tromsø. Han sørget for at jeg hadde fulle vanntanker og ekstra diesel til turen. Selv om dette kunne ordnes i Tromsø så insiterte han på å fikse det hjemme i Valvågen. Vann fikk vi på laksoppdrettet og diesel kjørte fyllte vi i kanner på nærbutikken.

Han kom også med en lang båtshake som fikset frem av en krok og et kosteskaft. Jeg hadde fra før en sammenleggbar båtshake som også kan være en kost visst man bytter ut kroken med en "click on børste" Men dette holdt ikke mente han. På turen til Tromsø advarte han meg instendig om fallvindene i Lyngsalpene. 

Det ble så mye fokus på alt man måtte passe seg for, at jeg begynnte å kalle han for nostrodamus som i dommedagsprofeten. Men det anfektet han ikke i særlig grad. 

Vel fremme i Tromsø var det å sende Nostrodamus hjem med hurtigbåten mens jeg slappet av og ventet på mannskapet som skulle komme neste dag.